The making of memory lane…

Jeg kan ikke helt slutte å lure på om dette er it. Om dette er alt. Jeg kommer alltid tilbake til disse spørsmålene. Det er som om jeg beveger meg i en evig bane, en langsom sirkel som igjen og igjen må forbi og gjennom gamle minner, ta oppgjør med fortiden og granske framtidsutsiktene. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Hvorfor jeg slik. Hvorfor jeg bestandig faller så dypt, hvorfor det bestandig må være alt eller ingenting. Det bare er slik.

Han er god og rolig. I ham har jeg mitt anker. Det høres dumt ut, men det finnes ingen bedre ord for å beskrive hvordan jeg føler det. Han drar meg ned på jorda, men ikke slik at jeg kjeder meg. Ikke så mye, i alle fall. Han lar meg føle meg elsket. Fordi han elsker meg, og jeg elsker ham også. Hvis jeg tenker langt, langt frem, tror jeg at han er den perfekte. Den perfekte å reise med, bo med, få barn med. Og hvorfor er det slik, hvorfor må jeg være slik, tenke slik, alt eller ingenting.

Når han drar, om så bare for et par dager og en natt. Da. Blir jeg rastløs. Alltid når han drar, alltid og uten unntak, som regel blir det uteliv, drammer og dansing. Det var så deilig den første helgekvelden etter at han hadde reist til England, det er så stygt å si det, men gud hvor deilig det var å danse med en gammel flamme. Jeg burde ikke ha gjort det, burde ikke åpnet opp for gamle, tette veier, burde ikke rensket luften, burde ikke latt ham hviske meg i øret, burde ikke beveget meg så tett inntil kroppen hans. For når jeg faller.. så dypt, og nesten dypere. Og jeg tenkte på ham i går, og i dag og i morgen også, helt sikkert. Selv om den han jeg tenker på, egentlig ikke er annet enn et resultat av mine drømmer, og har lite å gjøre med selve ham.

Skal jeg aldri igjen kysse en annen? Aldri igjen føle på spenningen, uroen, uvissheten, den sitrende lengselen etter opplevelser man ikke aner hva vil romme? Når han drar, åpnes det straks for andre muligheter. Det er som om jeg ubevisst slår på den nå litt rustne, men fortsatt ikke helt bortglemte, sosiale antennen min, og da er det et liv utenfor. Uten.

Men er det verdt det. En stygg og ærlig del av meg ønsker at det var det.

At jeg var alene igjen. Når jeg er alene kan jeg skrive. Tenke. Jeg er så mye mer usårbar, og likevel, så vidunderlig sårbar, så utrygg og åpen. Jeg har kun meg selv å svare til, dagene er mine, og selv om jeg ikke bor i verdens navle – og så langt derifra – er det som om dagene har evnen til å blåse seg ut, opp, ta inn så mye mer og føre til så mye annet.

Jeg elsker myter og romantiske ideer, tanker. Men det er sjal som blafrer i vinden, og som egentlig ikke er mer enn vage skygger. Og jeg vet det. Jeg vet det men lukker øynene for minnene om søndags morgen, skitten langs asfaltveien og mer ensom enn noen gang før.  Lukker øynene og mytologiserer, romantiserer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når jeg våkner er jeg redd. Sint og redd. Det er lenge siden sist, og følelsen er ikke lengre en skyldig liten glede. Rastløsheten er ekkel, feil, og det hele er hans feil. Og utenfor står en kontrakt på at vi skal være sammen i tolv måneder til. Kontrakten er 155 cm høy, 500 kg tung og den vrinsker. Iiiha.

Jeg bestemmer meg for å bare være sint. Dusjer i glovarmt vann, barberer leggene kun for min egen del og kler meg i sort fra topp til tå. Lekker sort, vel og merke. Sexy undertøy, høyt skinnskjørt og en stilfull bluse. Jeg skal være hard, men lekker. Når han kommer skal han møte hard, men lekker. Og jeg skal smelle døra igjen i trynet hans.

Hva faen har skjedd? Når gikk jeg over fra å være happy single til å være et år og tre  måneder inn i et klissete forhold? Hvor var grensa? Og hvorfor i svarte var det ingen som advarte meg når vi kjørte avgårde og henta den forbaska hesten? Hesten som skal være hans i et år, som skal stå her, på min stall.

Det hele er feil, jeg vet det er feil. Jeg skal være Shazzer-karakteren i Bridget Jones, jeg skal ligge på gulvet, drunk and ranting about how men as insensitive, fuckwitting bastards from Mars. Faen. Hvorfor gjør jeg ikke det?

Neida. Jeg skriver under kontrakter, og durer avsted, stasjonsvogn og bikkje on its way. I mellomtiden beviser han igjen hvor mye smartere jeg er enn ham, og det fører til misforståelser som sårer, irritasjon som gnager og frustrasjon som bare må ut. So here you go.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi sitter ute på verandaen, sola skinner og ansiktene er fuktige av solkrem, flaska ligger på bordet og glinser svett, det er et lite avbrekk i dagen. Vi prater. Det er godt. Vi er like, mamma og jeg. Vi snakker samme språk.

- Det er som å ha tre bein, sier jeg. – Man må bare kjøpe bukser med tre bein, hva annet skal man gjøre? Kutte beinet av seg?

Mamma nikker og smiler.

Og slik blir det. Uansett hvor veien går, den må være bred nok for en trebeint meg. For meg, ham og kjærligheten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er som å våkne fra en lang og kvalm drøm, og når vekkerklokka ringer og jeg setter beina ned på gulvet, kjenner jeg at jeg er sliten. Sliten, og drømmen var klissete, urealistisk. Nå er den over. Det er noe trist over det, men også noe stygt. En lettelse som ikke er ekte, en åpenbaring av realisme og denne realismen har tatt bolig i meg i løpet av natten.

For et år siden hadde jeg en annen måte å tenke på. Å avhenge av noen var ikke et spørsmål. I dag innser jeg at jeg langsomt har latt meg selv bli avhengig, at jeg stoler for mye. Og når man stoler for mye på noe eller noen, skjærer det seg. Jeg finner det ut igjen, og det er med tunge steg jeg går ut av huset for å ta fatt på dagens første arbeidsoppgaver.

Det er ikke så stort. Det er ikke det største sviket. Men om jeg hadde reist til andre siden av jorda, ville jeg følt at det var mitt ansvar å holde kontakten med kjæresten min. Dette skulle vært en spesiell tid for oss. I morgen har vi vært sammen i et helt år, og det er mye for meg. For ham også, men likevel lar han ikke høre fra seg og alt jeg føler er bølgende tomhet.

Han betyr for mye for meg. Det skal ikke være nødvendig å gråte seg selv i søvn bare fordi kjæresten er utenlands og man må være uten et par uker. Det er ikke naturlig å ikke klare seg alene. De siste nettene har jeg kastet skjortene hans til andre siden av rommet, bitt tennene sammen og tvunget likegyldigheten til å strømme gjennom meg. Hvis han klarer seg så fint uten meg, skal vel jeg også klare meg fint uten ham.

Når jeg våkner denne morgenen kjenner jeg at likegyldigheten er virkelig, og at den har inntruffet, helt på ordentlig. I morgen kommer han hjem. Jeg heiser på skuldrene og føler ingenting. Kun en vag irritasjon over at planene jeg hadde går i vasken. Shampagnen og maten, hva er vitsen? Når jeg tenker meg om er jeg faktisk ikke sikker på om han kommer hjem i morgen. Han sa håpet det, at alle reiserutene klaffet og vi i det minste kunne få kvelden på ettårsdagen vår sammen. Men jeg har ikke hørt mer enn et knyst fra ham, og aner egentlig ikke når og om han kommer i morgen.

Så. Shampagnen får støve på hylla, og kokebøkene får stå i fred.

De første dagene uten ham var grusomme og gode på samme tid. Jeg savnet ham så intenst. Likevel fikk tanken på ham meg til å smile, og jeg kjente det i hver fiber i kroppen, jeg elsker ham og alt vi har er bra.

Dagen før han kommer hjem igjen er alt snudd om. Det er hans feil, og likevel må jeg ta meg på tak.

Jeg vil ikke være denne tomme, litt bitre megga. Jeg vil være romslig, god og forståelsesfull. Tror jeg.

Biter tennene sammen og gjør det som må gjøres.

Tvinger meg til å glede meg til å se ham igjen, til å hente tilbake følelsene jeg selv tvang bort. Det er så typisk. Så jævlig typisk at jeg roter rundt med mitt eget hode og skaper problemer jeg selv må løse.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det kommer alltid til å være slik. Det er noe jeg bare vet. Jeg vet det når sengen på en måte er et eget land, og vi kan være der hele natten og hele dagen. Jeg vet det når vi svømmer sammen i bassenget, og jeg venter på ham ved hver ende. Jeg svømmer fortere enn ham. Han er litt over halvveis i bassenget når jeg når enden. Jeg venter og ser på det mørke hodet som duver opp og ned i det blå vannet.

Jeg vet at det kommer til å være slik bestandig, når ”vi” trener på treningssenteret. Når jeg må stå over ham når han løfter de aller tyngste vektene, og musklene hans strammer seg, spiller under skjorta. Jeg vet det etterpå også. I den smale senga på pikerommet. Tett, og lukten av ham i nesa er velkjent helt ut i fingertuppene, og jeg kjenner på det rufsete svarte håret og føler smilet hans ned langs kinnet mitt.

- Tenk at jeg skal gifte meg med deg, sier jeg.

Det er helt sant. Helt, helt sant, jeg bare vet det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når jeg sitter på ferja og ser ned på de mørke, blå bølgene, tenker jeg på båtturen for nesten et år siden. Den aller første dagen vi var kjærester. Det var en fin dag, og vi kjørte båt og bølgene var større en oss. Båten var liten og den hoppet mellom de store bårene, det sprutet sjøvann over hele oss, det smakte salt og vi klamret oss fast for alt det var verdt. Det nyttet ikke når vi møtte de største bølgene. Vi ble løftet av benken, kastet opp i luften, og alt som var i kontakt med båten var de klamrende, hvite hendene. Vi fløy, magen slo kollbøtter, og jeg visste at nå var det gjort. Point of no return, du og jeg, og jeg var vettskremt, men i ekstase.

Jeg tenker på natteturene våre den første våren. Til lekeparken utenfor barneskolen, sammen med den nysgjerrige grå katten som pilte gatelangs etter oss hvor enn vi gikk. Jeg tenker på turen i skogen, og det var lys vårnatt over bygda. Bare oss to, ingenting annet, og myke, kjølige kyss.

Tankene glir videre til varm, brun sommer, og vi lå ute i gresset og kjente solen som slikket oss over kroppene. Så malte vi hus. Spiste frokoster på verandaen. Badet og kastet maneter.

Eg tenker på høsten, tykke varme jakker og varm kakao, marshmellows og engangsgrill på låvebrua.

Vinteren med låvedate og lassokasting. Juletrehenting og pepperkakelaging. Og så fikk vi kaninunger. Snøhvite, lodne og med blå øyne og rosa ører.

På valentinsdagen laget jeg rosa muffins fulle av lovehearts og du laget romantisk middag. Så så vi the notebook, og jeg gråt og gråt og gråt, men det var fint likevel. Alt med deg er fint, uansett.

Det er bare en knapp uke siden den lange rideturen utover strandlandet. Den klare, blå himmelen og den glitrende sola, det blanke havet og de snødekte jordene. Så utrolig vakkert, og det var du og jeg som red der.

Jeg lukker øynene og kjenner hånden din rundt min. Når vi går, alltid tett, alltid hånd i hånd, og selv om det er kaldt ute er det varme når vi går slik, sammen. Og etterpå, så delig det er å krype inn under dyna og bare være oss to i hele verden, et internt lite univers som nesten bobler over av kjærlighet og varm glede. Det er sant. Helt sant, og ingenting er mer sant.

Jeg elsker deg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Jeg synes vi er et bra kjærestepar, sier jeg. Han er enig og sier mhm. Trekker meg inntil seg i senga som han har flyttet til stua, og jeg krøller meg inntil ham så tett og så nært og så innviklet som overhodet mulig. På tv-en går Godzilla, og vi lar oss fascinere av de enorme mengdene med fisk og slim.

- I morgen vil jeg ikke sove et minutt lengre enn ni. Jeg nekter å sove lengre, sier jeg bestemt. Han stønner og synes det høres fælt ut, men jeg er urokkelig. – Det er to timer lengre enn jeg sover til vanlig, og jeg sov til klokken elleve i går!!

Så når vi sover, så sover vi, og når jeg våkner klokken ni, nøyaktig, er jeg våken. Lys våken. Så våken at jeg kiler ham og erter ham og hopper i senga og maser om å få se på bjaaaarne-tv!

Han er trøtt og varm, og til slutt bestemmer jeg meg for å lage frokost på senga for å få ham til å våkne. Før jeg hopper ut av senga, slår jeg på tv-en. Franklin kan knyte sin sko, og gange med to.

Vi spiser brødskiver og drikker masse oboy.

I elleve-tolvtida får jeg dradd ham med ut, og ute er det friskt. Mildt, hvitt og blått. Han sparker oss hjem, og vi kler på oss hesteklær og går ut i stallen.

- Visste du at jeg har en lasso? En ekte lasso?

- Har du?? Gud, så tøft!

Så kaster vi lasso i stallgangen. Øver og øver og avslutter med lassokonkurranse, men da får begge prestasjonsangst og klarer ikke å fange pålen vi sikter på.

Etterpå rir vi, og han er kjempeflink. Jeg er kjempestolt. 

Etter ca fjorten timer sammen, kysser vi hadet, og vi har hatt det superbra. Vi har vært barnslige og vi har vært tøffe, vi har hatt det helt herlig. Endelig er alt som det skal være igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det blir for mye å ta stilling til, så jeg blokkerer ute hele klasserommet, mattelæreren og grafene, åpner dataen og googler sko. Manolo Blahnik, Donna Karan, Herve Leger, Versace. Det gjør alt litt bedre. Bildene fyller hodet mitt, de lange, spisse hælene, de glatte, stive stoffene, formene og valørene, lilla, røde, elegante, røffe, brune, lenker og smalt lær, jeg kjenner nesten lukten av skoene, helt nye, ferske, rene. Jeg ser de foran meg, rad på rad på rad, om jeg hadde vært så heldig.

Jeg lurer på hvordan andre kjærestepar har det. I ti måneder har vi vært sammen, og vi har danset på røde roser. Nå kjenner vi hverandre godt. Jeg kjenner i alle fall ham godt.

Jeg lurer på hvor viktig det egentlig er. Samtaler. Vi har samtaler, gode samtaler. Men så gode? De er enkle. Ikke overfladiske, men enkle. Vi har mye moro. Men når vi skal dykke ned i dypet, når det er en konflikt, alvor, når det er meg som må leses og han som må lese, hvor bra er det da?

Som et lynnedslag, en dag bare innser jeg at han har blitt alt for mye. Alt for stort, og alt rundt meg har krympet inn, skrumpet, noe og noen har forsvunnet. Jeg er en del av et par for alle penga, og jeg innser at jeg kanskje har satset for høyt. At jeg har glemt meg selv i prosessene, selv om det har vært gode prosesser, lykkelige prosesser. En dag bare innser jeg at jeg nesten ikke kan huske hvordan det var å være uten ham, tanken på å bli det nå, uten ham, er absurd. Jeg savner ikke rastløsheten, men jeg savner følelsen av at jeg er solo, åpen for alle muligheter og alle sjanser. Det er som om logikken endelig har slått inn, det er ingen andre muligheter uansett, så vær fornøyd, og jeg vet ikke om jeg liker det.

I tillegg bestemmer han seg for å bare være slask, og når juletreet er oppe i februar knuser jeg julestjerna. Jeg kaster skitne pizzajul veggimellom, og det er ingen rene håndduker på badet, selv om jeg har bedt om det, og tampongene mine som han skulle putte i det ledige skapet er borte og det lukter skittent kaninbur i gangen.

Jeg sparker og sparker og til slutt gir jeg opp. Skyver sparken i grøftakanten og setter meg ned. Jeg føler meg tom. Ubeskrivelig tom. Og jeg bare sitter der. Stille, det er mørkt, ingen gatelys og jeg er i utkanten av bygda. En skikkelse kommer til syne, en krokete gammel dame på spark. Hun stopper når hun kommer til meg. Hun snakker til meg. Tårene mine renner av de enkle spørsmålene hennes. Sitter du her. Skal du langt. Du må ikke gi opp. Så ler hun litt, lett. Jeg ler også litt, vått, tungt, nei jeg skal ikke gi opp. Hun godtar det. Sparker videre uten flere ord.

Jeg gir ikke opp, men vi møter veggen igjen. Selv om han har ryddet og jeg vet han prøver å vekke seg selv opp fra drømmeverdenen jeg føler han lever i. Men så. Kjøper han gave til mitt tre år gamle tantebarn, og sender det med moren min når hun reiser til utlandet for å besøke søsteren min og barna. Han kjøper gave, uten å fortelle meg det, uten å inkludere meg, bare fra ham, til mitt tantebarn, når jeg er blakk og ikke kan kjøpe noe som helst til noen av barna.

Jeg blir så sint og så lei meg at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er så mange sider, så mange aspekter han ikke ser. Et enkelt bilde i hans hode: lille tulla har lungebetennelse og han vil gjøre henne glad så han kjøper en pakke.

Forklaringen hans smeller i øret mitt. Lungebetennelse. Jeg visste det ikke. Jeg visste ikke det. Moren min fortalte ham det. Hun fortalte ham det, og jeg visste det ikke. Han visste det. 

Jeg må forklare. Nesten alt, men ikke helt, jeg forventer at hans evne til refleksjon vil fylle inn the blanks. Men den gjør ikke det. Evnen. Den er ikke der. Igjen og igjen, den er ikke der og jeg må mate ham med teskje og bare konsentrere tankene rundt vissheten om at han – på alle andre måter – likevel er den beste gutten en jente kunne fått.

Av og til skulle jeg ønske min evne til refleksjon ikke var så høy, den heller. Og av og til lurer jeg på, hvor godt kjenner han meg egentlig, og hvor viktig er samtalene?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

November

Av og til blir jeg så forelsket i deg at det nesten gjør vondt og jeg blir redd. Fordi det strammer seg alt for mye i magen og jeg tenker at ansiktet mitt ser rart ut, så jeg rødmer og føler meg dum, etter åtte måneder, som bare er fire måneder unna et helt år sammen. Og av og til tenker jeg at jeg vil aldri, aldri, aldri være uten deg, noe som er ironisk. Ironisk fordi jeg ikke ville ha deg til og begynne med, og når det ble oss likevel, tenkte jeg at om jeg klarte å holde det gående til over sommeren, ja da.. da kunne vel ingen forlange mer. Og jeg tenkte at jeg skulle reise så fort anledningen bød seg, alene og ut i den store, vide verden, og alle mulighetene skulle være åpne, og der jeg fant min ekte kjærlighet, der skulle jeg (omsiiider) slå meg ned.

Og så fant jeg deg.

Eller du fant meg.

Uansett, av og til tenker jeg at jeg vil være sammen med deg for evig og alltid og enda litt lengre, for du er det beste som noensinne har hendt meg. Jeg kan ikke en gang si at jeg er mer glad i hesten lengre. Og det er tross alt en veldig vakker og god hest.

Jeg har forandret meg.

Eller du har forandret meg.

Venninne mine husker meg som en kynisk flørt, et prakteksemplar på singellivet tatt ut til det fulle, og med et glimrende kaldt syn på det motsatte kjønn. Maneater.

Nå skjønner de ingenting og vi holder hender og susser når vi sykler og griller marshmallows på engangsgrill og maler sko og spiller Uno.

Jeg vil reise så fort anledningen byr seg. Reise med vinden og være fri, men likefullt leve et liv som hardtarbeidende. En stund her og en stund der. Reise mellom skjebner og mennesker og arbeidsplasser, hester og kulturer.

Men jeg vil at du skal være med. Eller vente på meg. Og etterpå vil jeg at vi skal reise England og Irland opp og ned, på kryss og tvers, på leting etter den perfekte cottagen. Den perfekte cottagen med den perfekte lille stallen, og hagen og stakittgjerdene, og naturen, og der det er hestemiljø og fotballag. Og du kan jobbe på skolen og jeg kan skrive bøker, og vi kan få to barn. Emily og Daniel. Det blir fint.

Av og til blir jeg så forelsket i deg at jeg nesten blir redd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå må du skrive, tenker jeg strengt til meg selv. Nå. Nå må du. Skrive.

Rastløsheten har blitt en vane sammen med ordene. Jeg innser ikke at det er selve rastløsheten som er trangen til å sette på tevannet og gå på do i samme slengen, før jeg er halvveis over gulvet og må bestemme meg for en av delene. Jeg må ikke tisse. Det avslører rastløshetens forkledning. Men jeg setter på tevannet. Så setter jeg meg ned igjen, mens tekokeren hyler fra hjørnet av kjøkkenet. Den absorberer rommet. Jeg lar den absorbere meg også. Det er en lettelse i det. I måten den suger til seg alle møblene og alle de andre lydene, de skarpe tastaturklikkene og vinduslyset, og alt jeg hører er hylingen og vannet som bobler på innsiden. Lenge. Jeg er nødt til å få meg en ny tekoker. Jeg vet det. Eller vannkoker kanskje. 

- En gang har jeg lyst til å flytte til Venezia. Bo i en slitt loftsleilighet og ta båten til butikken. Jobbe på en café. Bare lese norske bøker og skrive masse. Skrive hele tiden, på en gammel skrivemaskin.

Jeg håper J viser seg og være en fjott.

Mamma og pappa ler høy, pappas latter en buldrende forbausing og mammas latter overgitt. – Med slike tanker er det jo nødt til å skjære seg! Kan han ikke være med?

Kan han det da?

Jeg skrev mye mer før. Jeg vet ikke hvorfor. Det er vanskeligere nå. Å plukke delene fra hverandre og skru de inn i en dypere mening, eller kanskje det har blitt vanskeligere å finne de dypere meningene som tidligere var så åpenlyse. I hverdagstingene. I hverdagslivet. Vi har det fint, likevel. I hverdagslivet og med hverdagstingene. Det som er synd er at ordet ”fint” ser ut til å være tilstrekkelig for hjernen min. Har utviklingen stoppet? Er jeg dum?

Jeg spiller ikke dataspill. Jeg har hørt at de gjør at hjernen overproduserer dopamin, som igjen gjør at utviklingen av hjernen stopper opp noen steder. Hva har jeg gjort for å overprodusere dopamin, og bli lettere tilbakestående i min fremste hjernehalvdel?

Men vi har det fint. Vi ligger tett på sofaen fordi han kommer utenfra, og ute er det ti kalde blå. Han har trenet og han er stiv og støl, og derfor er det ingenting bedre enn å bare ligge tett, i ro, lett puskende på hverandre. Jeg kjenner etter om jeg kjenner ømhet for ham. Jeg tror det. Gjør det sirkelen komplett? Kjærlighetssirkelen, den dype, den som rommer ordet elsker? Å være forelsket, å føle begjær, å føle ømhet for den andre? Jeg tror jeg har det. Alle tre deler og hele pakka.

- Det er som om vi er en egen privatklubb. Alle vet at vi har klubb, men ingen vet hva vi gjør. De vet at vi gjør vanlige kjæresteting, som å ha sex og se på film, men det er alt de vet.

- Da vet de egentlig ingenting.

- Mhm. De vet ikke at vi laget sofa på kjøkkengulvet og så på Gilmore Girls hele natta, eller at vi laget spagetti med parmasansaus, eller at vi laget snøhule og drakk kakao i den. De vet ikke at du har blitt hestegal og de vet ikke at vi skal reise til Irland og bo på en madrass på gulvet. De vet ingenting.

Og jeg innser at jeg vet ikke så mye, jeg heller. Kjærlighet gjør blind, sies det. Det er utrolig upraktisk.

Jeg skriver ikke så mye lengre. Det er vanskeligere. Men jeg har lyst. Jeg har lyst til å reise til Venzia, bo i en slitt loftsleilighet og ta båten til butikken. Jobbe på en kafé. Bare lese norske bøker og skrive. Skrive hele tiden, på en gammel skrivemaskin.

Så hører jeg det høylytte klikket som varsler om at tevannet er klart til bruk, og jeg trekker teen med en skje honning i. Ringer og bestiller kraftfor til unghesten, søker opp nummeret til en mulig arbeidsgiver og tenker ikke så veldig mye mer over saker og ting.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ingen ord. Vi ser på hverandre gjennom mørket i bilen. Lenge, før han sukker, løfter opp armen og skyver meg på plass innunder. Så er det god jul og hadebra. Det er absurd.

Tidligere på dagen hentet vi juletre. Vi henter juletre, og det er blåser kald vind som rusker snøen med seg. Lett, fykende, kaldt, men det er godt også. Vi trasker gjennom alt det hvite, og det skal visst bli en lang periode med denne kulden. Det er fint. Det er fint og det kommer til å snø mer.

Jeg leter etter det perfekte treet, og nesten ingen er bra nok. Det skal være lite, tett, velproporsjonert og det skal passe perfekt inn i den nyoppussede, fine stallen min. han foreslår ei lita, grønn kule som bokstavelig talt er like bredt som det er høyt. Jeg gyser og sier at det er det styggeste treet jeg har sett i hele mitt liv. Og at det er det aller siste treet jeg skal ha i stallen.

Så finner han et annet som jeg må innrømme ser litt bedre ut. Derfor skynder jeg meg av gårde og finner et finere, helt på egenhånd. Det kuttes ned og blir perfekt. Halvparten står igjen, som en høy, halshugd, grønn soldat. Jaja. Det er jo tross alt den øverste halvdelen som er finest.

 Etterpå ligger vi oppe på pikerommet på loftet. Det er fint der. Det er i lyst treverk med hvite gardiner og gulv som knirker litt. På nattbordet har jeg en grønn treboks fra Krakow, med alle smykkene og hårstrikkene mine. På skrivebordet står de innpakkede gavene klare til å gis bort. Hans er den fineste. Jeg har pakket den inn i brunt papir, med gullbånd og rød tråd. Jeg har teipet fast en tykk, hvit-og-rosa kjærlighet som det står ”glad i deg” på, og et brunt scrap-book pepperkakehjerte som det står ”god jul” på. Det er en spennende pakke. En pakke med en pakke inni, en sånn pakke som er hemmelig og som det står ”shhh” på.

Vi rir i snøfokken og det tidlige ettermiddagsmørket. Det er slik desember er. Fjerde søndag i desember, og han holder seg fast om midjen min mens den store, svarte hesten beveger seg under oss. Vi snakker om småting og enkle ting, og så snakker vi om huset vårt i England som skal ha peis med julestrømper. Jeg tenker at det blir fint, og vi skal ha rom på det smale loftet, der hvor vinduene er små og rimete og det er lavt under taket, og det knirker ordentlig mye mer i gulvet, under mattene. Og hvite blondetrekk over sengen, og der skal vi ligge. Gjemt i vårt eget lille hulrom, og pusten hans er varm mot nakken min når jeg ligger med ryggen tett inntil kroppen hans. De lette kyssene og de duse ordene, og de store ordene som legger seg som lag over parketten. Igjen og igjen. Jeg elsker deg, og de smyger seg inn mellom vinduskarmen og glassrutene, de vakre ordene. Jeg elsker deg.

Og så sitter vi i baksetet på bilen og ser på hverandre lenge, og uten et eneste ord. Det ender med at båten hans forsvinner i de isblå bølgene, og jeg skal være uten ham i mange, mange dager. God jul. Men det går bra. Jeg har en skjorte full av parfymen hans.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi danser salsa foran et stort speil, frem bak, låret ut, hofta etter, til sides, tilbake, og alt går i surr. Instruktøren slenger på hofta som om den skulle vært en rispose, boil in bag, og vi følger ham så godt vi kan. Jeg er ikke så flink. Jeg snur meg feil vei og finner meg ansikt mot ansikt med hele resten av gruppa, og innen jeg har knøvlet meg i riktig retning, går dansetrinnene fremmover igjen, og en-to-tre snurr!

Men vi danser salsa like fullt. Vi deles i par, og han holder meg i et fast grep mellom øynene og armene. Fører meg sikkert, og det går litt lettere. Han har smale øyne. Smale, gjennomtrengende, selvsikre. Han kan dette. Han vet han kan dette.

Og etterpå ligger vi på den svarte gulvmatta og gjør noe jeg kan, mens osten på lasagnen smelter i ovnen og spotify-stemmen reklamerer på svensk om trygg sex.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Villaveien fem. Han bor i en gul kjeller i Villaveien fem. Det eneste gule huset i den lille sidegaten, og han har en åpen, innebygd inngang, selv om det høres litt rart ut. Det er en sånn med tak og tre trappetrinn ned, og en bred murkant, eller grunnmurkant kanskje, hvor man kan sitte og lene seg mot treveggen. Det er en leilighet med lavt tak og steingulv i gangen. Stua og kjøkkenet er nesten i ett, med en åpen dørløsning. Det var ferdig møblert der da han og kompisen flyttet inn, men det var ikke så fint. Heldigvis har de meg. Det er fint der nå.

Jeg sitter på murkanten, eller grunnmuren kanskje, og venter. Dingler med beina og det drypper vått fra de beige støvlene. Jeg lener hodet mot veggen og er irritert. Tenker inni meg hva jeg skal si når han kommer. Mange, mange minutter for sent, og døra er for en gangs skyld, av en eller annen tullete grunn, låst.

Og så, omsider, hører jeg at det knaser i grusen. Fort. Hardt. Han løper. Og så kommer han til syne, han står under taket og drypper regnvann og smiler vått, og jeg reiser meg og kjenner at jeg ikke har noe å si likevel, selv om han er mange, mange minutter for sen.

Så jeg bemerker bare at han er våt.

- Jeg løp, sier han. – Og det regner.

Og så smiler jeg. Jeg smiler og kjenner at det suger i magen og synet av ham, måten han står på og måten han puster på, får det til å krible i hele kroppen min. Fort og forsiktig og pirrende, og jeg kjenner øynene hans når de saumfarer meg, føler smilet som sprer seg i ansiktet hans, og bare smiler og smiler som en dust, når han sier; – du ser jammen lur ut.

Og så lurer jeg meg hele veien bort til ham, smyger meg inn mellom armene og kysser bort regndråpene på leppene hans. Og etterpå låser han oss inn, og han har kjøpt sjokolade til meg siden jeg måtte vente, selv om det gjorde at jeg måtte vente enda noen minutter til, og da er det ingenting i hele verden som

kunne vært bedre.

Jeg er så forelsket.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen dager er bare litt i vrangstrupen, helt fra begynnelsen av, og jeg sover for lenge og somler for mye. Og ute regner det, pøser ned, men dagen ser ut til å ta en triveligere vending når jeg får besøk av en venninne. Men alt bare skurrer, og hun snakker og snakker og jeg nikker og ler på de rette plassene, før jeg blir lei av det evinnelige pjattet hennes om akkurat det samme, og prøver å skifte samtaleemne. Men neida. Hun ser på meg et lite sekund, nikker fraværende, før hun bryter ut i latter. Og ”vet du hva han sa”, og så er hun pinadø i gang igjen.

Så kommer kjæresten og vi tre spiller Uno. Jeg taper og taper og taper, men prøver ikke å bli sur. Likevel. Hun bare må. – Se så sur. Se som hun prøver å holde det inne. Se smilet.

Og plutselig bryter de to ut i den latterkrampen, og jeg liker det ikke, og hva eeer det!? Men neida. De aaaaner ikke hva. Forbanna tar jeg boka mi under armen og forsvinner til stua. De spiller Uno på kjøkkenet og jeg er bare sint.

Og så avlyses salsakurset. Jeg hater dansing. Jeg elsker dansing. Når jeg er full og alle hemninger er borte. Men ellers. Jeg kan ikke danse. Jeg hater alt jeg ikke får til. Men han er flink. Og han hadde så lyst. Så jeg sa greit. Og hele dagen har jeg brukt på og mote meg opp etter beste evne, og så blir det faen meg avlyst. Og jeg spør om vi skal dra i bassenget i stede. Men neida, han har allerede lagt planer om å dra i bassenget med noen andre. Jeg kan få være med hvis jeg vil. Nei takk.

Og jeg ser over alle kjærestebildene jeg har lagt ut. Og han har ikke kommentert et eneste ett. Bortsett fra ett, men jeg har lagt ut innmari mange. Og han har ikke så mye som orket å trykke på den vesle ”liker” dotten. Kanskje han ikke liker.

Og hver eneste gang vi elsker hverandre, er det jeg som sier det. Hver eneste gang. Og i går var han bare glad i meg.

Noen dager bare våkner jeg og alt er feil, litt i vrangstrupen og litt på trynet. Eneste trøst er et par nyanskaffede, knehøye (og vel så det) skinnstøveletter. Betalt for med to kaker og et listig smil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er høst. Det er høst og jeg nyter det fullt ut. Nyter det helt ut i de frosne fingertuppene, og jeg nyter røyken som siger ut fra munnen når jeg puster, og de våte bladene mot skoletthælene. Og jeg nyter synet av trærne som plutselig spraker stolt med knallgule blad, og jeg vet at denne tiden, denne tiden før frosten kommer, er det ørlille øyeblikket høsten bruker på å bygge seg opp, gjøre seg vakker og frisk, før kuldebølgene virkelig skyller over bygda og rusker bladene av trærne. Men det er vakkert, det også. På sin egen, nakne måte.

Pappa hjelper meg med å laste alle de fylte søppelsekkene fra fjøset opp på traktorhengeren. Det er vått og glatt på planet, og vi stabler sekker på sekker, og slitte plankedeler fra gamle fjøsinnredninger, og jernstenger og trau. Etterpå er det nesten tomt i fjøset. I alle fall for gammelt skrap, for over alle kubåsene henger dekken og saler og tepper, og jeg har kasser med børster og rekflekser og hestesko i midtgangen. Men snart skal det flyttes, alt, og det skal bygges fem, funklende nye hestebokser. Kjenner at det kribler i magen. Endelig. Det er bestemt.

Og vi kjører den skramlete gamle Zetoren, og jeg synger for full hals; for han har kjøpt sæ ny zeeetor, mens jeg tviholder meg fast til takluka og konsentrer meg om å ikke skli av det glatte, lille sidesetet.

Og slik turer hverdagen av gårde. Jeg tar med lillebror og votter og svømmebag, og et par kompiser, og så finner vi veien til gressbanen og mens vi ser på kampen, ler vi og snakker om tulleting. Og mimrer litt, selv om det ikke er så mange år å mimre fra. Og kjæresten scorer mål, jeg klapper og jubler på etterskudd og later som om jeg fikk det med meg, tuller skjerfet om halsen og sipper til kakaobegeret. Det er friskt her ute, vått, men friskt. Det ble så fort kaldt. Jeg husker dagen da sommeren dro. Det var bare et vindkast mellom den og høsten.

Så svømmer vi åtte hundre meter. Side om side og pesende i endene, før vi tar sats igjen og svømmer frem og tilbake fire ganger til. Og 32 ganger til, for det er hundre meter i fire omganger, og vi svømmer åtte hundre meter. Og så dusjer vi lenge i de spake, men varme, vannstrålene, før vi nesten fordamper i basstua, og jeg innser en ting. Jeg har kanskje ikke så veldig mange venninner, men de jeg har, er både ekte og gode. Og jeg har de herligeste kompisene. Og den beste kjæresten.

Og den beste hesten. I nattemørket kan jeg ikke se dem når de kommer løpende. Men jeg roper på dem, og hører de tordnende hovene som raser over gressbakken. Og så omslutter de meg, mørke, høye silhuetter, og jeg kryper inn mot halsen til han som betyr aller mest. Legger armene om hestenakken, og kysser det svarte hårlaget. Det er stille nå. Skyene har dannet en rund manesje med en klar stjernehimmel, og under den, står vi. Stille, og jeg elsker deg, hesten min.

Jeg er lykkelig. Nå er jeg lykkelig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er et år siden sist. Høsten. Jeg kjøper samme parfyme som jeg brukte i fjor, og den lukter godt. Godt, men likefullt litt feil. Jeg kjenner det når jeg går langs veien, den samme veien, de samme veiene, og lukta slår opp fra halsgropa. Den er ferdig. Egentlig, ferdigbrukt og minnene knyttet til den er allerede fastslåtte.

Jeg henter henne på landet. Hun gliser et tannløst smil og slår armene om midjen min. Lille jenta mi, hun har begynt på skolen nå. Vi saler hesten min og ponnien hennes, og så rir vi den lange veien fra henne til meg.

- Du er min aller beste venninne, sier hun. Jeg smiler og kikker på henne der hun selvsikkert rir foran meg. Den lille ponnien hennes er snill, men ikke uten vilje, og jeg er imponert over kontrollen hun likevel har over henne. Hun rir godt, alt for godt til å være bare seks år.

- Du er min beste venninne også, sier jeg. Og så snakker vi om sånne ting som bare bestevenninner snakker om, og jeg forklarer at Geir bare er forelsket i henne når han erter henne. Men da fnyser hun og sier at det er unødvendig. For hun er kjæreste med Ola.

Lille jenta mi. Og de små hestehovene klaprer i takt med de store, og foran oss siger sola langsomt ned mellom fjell og hav.

Den ene dagen tar med seg den neste, og det er vanskelig å holde styr på hverdagen. Det blir ikke så mye tid. Til å tenke, men tankene ligger et sted i bakhode. Gamle minner og nye minner. Dette er høsten. Høsten har alltid vært et symbol på en ny tid. Et øyeblikk tenker jeg at et år har gått, og jeg står på akkurat samme sted. Og piffen går ut av meg. Det er en skuffelse. En stund, til jeg innser at det også er en løgn. Jeg står på et helt annet sted.

Han er av et annet material. Han er en annen type, en annen virkelighet. Vi kjøper gule bananer og kakao i brune pappkopper, og så tar vi med oss strikketøyet i parken og ligger i gresset mens vi tviholder på siste rest av sommeren. Det er gladstoffer i bananer.

Og så glir dagene videre, igjen, og den ene dagen var alt så bra. Og den neste dagen er ikke alt så bra.

Og i mellom har det gått flere uker.

- Jeg er redd for hva du synes om meg.

Jeg legger hendene rundt ansiktet hans, og sier neineinei, men de matte øynene hans går i ett med den slitte sofaen og skuldrene er lutede. Han har blitt tynnere også.

- Jo, jeg er det. Jeg vet jo at jeg er annerledes, at jeg ikke akkurat er en festløve lengre.

Jeg sier at jeg kan være det for begge to, men det tunge smilet hans forteller meg at det er mer. – Jeg føler meg presset…

Og jeg skjønner. – Unnskyld vennen min, unnskyld.

Og jeg lurer på hvordan tida kan gå så fort at man ikke får med seg hva som skjer med den man ser hver eneste dag. Den som teller aller mest.

Og så skrur vi tiden tilbake igjen, og jeg sprayer på ham den parfymen han brukte da vi først begynte sammen. Den lukter slik den skal lukte, den lukter minner som er fastslåtte, men som er gode å krype tilbake i. Og så går vi hjem til meg, og vi drikker te på gulvet i kjøkkenkroken mens vi spiller stigespillet og gåsespillet og vinner en gang hver.

Og jeg innser at vinteren kommer til å bli helt blanke ark. Den og resten av høsten.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hverdagen glipper, mister fotfeste og faller ned en hylle. Det er skyene. De glir unna, sola stikker frem, klar, sterk, og den kaster lange, dype stråler over gresset som enda er så grønt. Midt i høsten, midt i den regnfulle, tunge høsten, og det kunne like gjerne vært vår. Sommer. Midtsommer, sensommer, det er solen. Sterk mot lukkede øyne, mild mot bar hud.

Jeg sitter utenfor skolen, på den harde metalltrappa som bare vender mot åkrene og gården min. Flokken er rolig. Sju hester, sju personligheter, hester jeg er glade i, de er rolige, fornøyde. Tørre for første gang på mange dager. Jeg har på meg støveletter og en hvit skjorte, og en moteriktig bukse som er høy i livet og med en glinsende beltespenne, og egentlig gjør jeg skolearbeid og er for første gang på lenge, innmari skoleflink. Men når jeg plystrer kikker de opp. Gjenkjennende, avventende. Jeg legger fra meg pc-en på øverste trappetrinn, og forsvinner over åkrene, finner den smale, leirete stien i åkerkanten og balanserer meg vei langs det sleipe underlaget.

Og så er jeg der. Myke muler og rolig pust, og lukta av alt det gode, kjente, og jeg kjenner det. Helt innerst og lengst inne i hjerterota. Dette er det. It.

Selve meningen og enda litt mer, og selv om de etter hvert finner ut at de har vært sosiale lenge nok, og rusler av sted uten meg, tenker jeg at de er verdt det, it, og alt. De er fremtiden og håpet. Kunnskapen og erfaringene. Det som skal være og bli livet mitt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Man vender seg til alt, ting som ikke var der før, glir på plass. Glir inn i tomrommene jeg ikke visste lå der, men som hele tiden, kanskje, bare ventet.

Tenker på de ordene, de ordene noen, eller vanlige kjærester, alltid øser ut med. Jeg kunne ikke levd uten deg. Jeg kunne ikke forestilt meg å vært uten deg.

Jeg kunne det. Jeg vil ikke det, men jeg kunne det.

Er det det som i blant gjør meg så kald, så likegyldig? En uavhengighet som verken kan eller vil, vike. Hvis du vil gå, for all del.. bare gå.

Og så er det andre ting igjen, ting jeg kanskje burde gitt slipp på, men som jeg enda tviholder på. Jeg vakler på grensen mellom alt det gamle, og det som kanskje aldri var, og aldri vil bli, mitt.

Jeg er flokksjef. Det føles godt. De kommer løpende til gjerdet når jeg rasler med brødposen. De er mange, de er store. Men jeg er skarp, rettferdig men skarp, og rundt meg er det ro i flokken.

Og så er det sceneskifte. Det er sceneskifter hele tiden, og av og til er det til å bli sliten av. Og jeg er enten på topp. Eller ikke. Absolutt ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mamma har alltid hatt lyst på et kjøkken med en hjørnebenk av tre, trukket i lyst stoff og med store, blå puter. En kjøkkenbenk hvor man kan nyte en sen kopp te og en god bok, hvor man kan folde seg inn i et teppe og krølle beina sammen oppunder seg. Lene seg mot de blå putene, og la skjæret fra kjøkkenlampa lyse over de gulhvite sidene i boka. En benk å sitte på til frokost. Ristet brød og drømmeutveksling. Og man sitter tett når man sitter på en benk. Lener seg over det runde bordet og det ryker av tekanna og armene streifer hverandre lett.

Mamma har alltid hatt lyst på det. Hun har en venninne som har det. En venninne som har det og et blått bord og et turkist piano, og telysglass i alle farger. Og flettekurv med nybakte rundstykker. De er gode venninner. De er så like. De bruker å sitte på benken hennes, i hver sin ende mot de store putene, og drikke te. Snakke. Le. Drømme. Mamma er så annereledes når hun er sammen med henne. Lettere til sinns. Åpnere. På en måte mer ungdommelig.

- Åh, jeg har så lyst på en slik benk! kunne hun finne på å si.

- Men, Else da, du har jo en snekker til mann! ville venninnen le, og hun vil bøye seg frem og stryke lekent over mammas arm. Så ville hun rolig synke tilbake, øynene ville glimte lurt og det neste hun ville komme med, ville være et forslag. – Vi kunne jo kjørt oss en tur, Loppis i Sverige!

Latter.

- En skikkelig jentetur, hva sier du til det, Else?

Og mamma ville bli opprømt. En skikkelig jentetur! Loppis i Sverige! En lidenskap hun og venninnen har delt siden tiden som fattige studenter.

Og så går praten videre, helt til mamma setter den tomme tekoppen ned på det blå bordet, reiser seg og takker for kveldsmaten. De to venninnene klemmer hverandre hjertelig.

- Så godt å se deg igjen, og snakke med deg.

- Kjempegodt, det må ikke bli for lenge til neste gang!

Så bærer det ut i vinterkulda. Mamma går med lange steg. Hun puster frostrøyk og fryser på fingrene. Den svarte vinterkåpa dekker ikke halsen, og hun har ikke på seg skjerf. Det ble så fort vinter. Nesten uten snø, men bitende kaldt.

Morgenen etter spiser mamma og pappa frokost sammen. Kjøkkenet er halvrotete. De snakker ikke så mye, mens de spiser. De har et godt ekteskap. Et sunt ekteskap. Men de snakker ikke så mye. Det er ikke så mange flere samtaler å dra frem. Kanskje er mamma lei av å dra samtaler ut av pappa. Kanskje er mamma lei av å piske opp stemning. Men mamma har lyst på en benk. En benk som hadde glidd rett inn i det ellers bonderomantiske kjøkkenet. En hjørnebenk som skulle omslutte halvparten av det runde bordet. Den andre siden skulle ha trestoler.

- Jeg har så lyst på en benk.

Pappa ser opp. Han ser oppgitt ut. Mamma har hatt lyst på en benk i over ti år. – Det tar seg ikke godt ut med en sittebenk til et rundt bord, sier han. Tar en stor slurk av appelsinjuicen.

- Jeg snakker ikke om en avlang benk. Jeg vil ha en hjørnebenk.

- Det ville ikke vært praktisk. Det ville vært vanskelig å nå stikkontakten under der. Det ville hopet seg opp med støv og dritt. Det ville vært trangt å sitte. Langt fra bordet i endene. Ubehagelig.

Pappa vil ikke ha en benk. Han skyver alle stolene sammen som demonstrasjon. Så kroker han seg ned og gjør seg så liten som mulig. – Slik ville alle måtte sitte. Og vi ville ikke nådd ordentlig frem, sier han. Og så lener han seg frem og tar en slurk av appelsinjuicen. Han når fint frem. – Tenk når du syr, så upraktisk det ville vært å sitte her. Og hvor ellers skal du sy, spisebordet i stua? Nei, det er for fint for sying.

- Det ville vært fint med en benk.

- Det handler ikke om fint eller ikke fint. Når man spiser skal man ha det behagelig. Det skal være praktisk.

Og mamma sukker og nikker. Hun blir fjern i blikket. Hun blir alltid fjern i blikket når hun og pappa er uenige. Kanskje hun er lei av å diskutere med ham. Kanskje hun er lei av alle argumentene han klarer å dra frem i lyset. Alle de negative sidene. De rasjonelle, praktiske. Kanskje hun er lei av indignasjonen som følger ordene hans. Kanskje hun er lei.

Mamma er lei av å være lærer. Hun har vært det i tjue år. Mamma har lyst på en benk. Hun har hatt lyst på det i ti år.   

Men mamma får ikke en benk. Hun lener seg tilbake i stolen og sipper til morgenkaffen sin.

- Har du virkelig lyst på en benk?

- Nei, hun drar på ordet. – Nei, jeg har vel kanskje ikke det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det blir høst. I løpet av de siste feriedagene, blir det plutselig høst. Jeg kjøper støvler og varmer meg på tekoppen når jeg henter gårdagens avis i postkassen. En svart liten edderkopp krøller seg sammen på innsiden av lokket. Den har bodd der i mange år. Mange generasjoner.
Gjesper trett og drikker teen ferdig på kjøkkenet. Det regner ute. Det er ti passive grader over null, og regnet øser ned. Jeg må åpne vinduet for å slippe lydene inn. Huset er så stille ellers.

Det har vært sommer, sies det. Sommer. Jeg har vasket gulv og skrubbet søppelkasser med jiff-skurekrem. Det har vært sommer. Sola har svettet i nakkene og det har luktet syrin og nyklipt gress. Iskrem som smelter i heten og hoder så tykke av varmen at ingen kan tenke, reagere, fungere. Det siste er det eneste som ærlig kan fortelle meg at det virkelig har vært sommer. Innimellom gulvvaskingen har jeg også hatt sommer. Sene kvelder, eller tidlige morgener, fulle av dumskap og sånne ting man bare ikke gjør.

Men nå er det høst. Jeg kjøper en beige trenchcoat. Henter posten og hilser på edderkoppen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er svett. Jeg er svett og jeg sykler så fort jeg kan over sprukken asfalt og spredte småsteiner som har virvlet opp fra veikantene. Freser over ujevnhetene som nesten ikke kjennes når man kjører bil, og jeg puster inn fuglesang gjennom den tykke, klamme lufta. Klamrer meg til sykkelstyret og kjenner hvordan de klamme lårene svetter i varmen. Andpusten. Hjertebank. Og husene raser forbi. Det er som om jeg er en liten jente igjen. En liten jente i baksetet, det lukter skinn og lakrisbåter og sollyset og trærne utenfor lager rare skyggemønster innenfor de lukkede øynene mine. Bilen brummer jevnt og trutt, og pusten likeså, livet mitt hviler i pappas grep om rattet, og derfor kan jeg halvsove mykt mot de varme, svarte skinnsetene.

Og så deiser jeg i grøfta. En krapp sving for mye og et syrintre i veien, og jeg deiser i grøfta. Sykkel og bein til alle kanter. Det lukter svett syrin. Svett syrin. Og jeg er ikke lengre en liten jente med livet hvilende i pappas armer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og det føles som om jeg har vært på leting i mange uker, men det er bare noen dager. Noen dager, bare, men jeg har lett, og ordene sitter enda litt for langt inne, men i et og annet glimt kan jeg klare å skimte, litt, bare en ørliten del. Det er noe. Langt inne. Det er en blanding. Av inntrykk og tanker. Av ting slik de er, og ting slik jeg tror de burde være. Det er en frykt for å være bundet, og en frykt for å være alene. En kvalm blanding som gir kvalme utslag. Det er mer, også. Mer under det som er bundet. Fast. Er dette.. it. Er dette det..  

Og er ikke det bra nok?

Mennesker er sarte. Det sier mamma. Rommet er blåsvart i mørket, og det er bare konturene av ansiktene våre som kommer i fokus. Kantene på dyna. De bare, smale skuldrene hennes og den tykke genseren min. Jeg har lyst til å kysse henne på panna og klemme hodet hennes inn mot brystet mitt. Men det er ikke slik det er. Ikke slik det skal være. Det er jo jeg som er sart.

Hun er revet til to sider. Ytterkanter. Hun er forvirret. Jeg skjønner mye mer enn hun vet. Hun prøver så godt hun kan å vite at hun vet alt, at jeg er sart. At alle mennesker er like. At det er bånd som er dypere enn huden. Som om jeg ikke vet det, som om jeg ikke vet det, men som om båndene er farlige. Evigvarende. Og kanskje, hvis det bare, noensinne, var ên. Ên enkelt. Det er sikkert vakkert. Men det trenger ikke. Det kan være vakkert på andre måter, det er flere måter, det kan være annerledes.

Og jeg jobber på en bensinstasjon som er helt stillestående når det regner. Det regner. Pøser ned. Jeg har bare lyst til å løpe rundt i røde støvler og gul regnfrakk og plaske i dammene, og jeg lurer på hvorfor ingen andre faktisk gjør det. Sjefen er rystet over meg. Aldri hatt så mye feil i kassa. Jeg sukker og kikker ut av vinduet. Plaskepytter.

Det stilner helt og det blir vaktbytte. Det blir endelig samtaler.

- Jeg liker ikke mennesker som ikke kan stå for det de gjør. Hvem de er.

Jeg sykler hjem og er bare en skygge i forbifarten. Slitte jeans og grå hettejakke. Plask, plask.

Jeg savner ham. Endelig. Endelig, og jeg har ventet på det. Det er ingen selvfølge. Maria, det er ingen selvfølge. Han er ikke det. Det er bare uker siden jeg tenkte at han var den. Han var en strøm av lettelser og gledelige små oppdagelser. Velkjent og uutforsket på samme tid.

Og hjemme ser jeg en teit film. En kjærlighetsfilm. Kjærlighetsfilm. Det slår meg at alle de såkalte kjærlighetsfilmene bare handler om begynnelser. Begynnelser her og begynnelser der. Begynnelsene er enkle. Det er det som kommer etterpå som er. Kjærlighet. Ekte og vanskelig.

Jeg er ute på livet alene, eller uten ham, og han er bakerst i hodet, men veldig langt bak. Veldig langt, og det shottes konjakk og det blir badstu og nattbading og jeg storkoser meg alene med gutta. Gutta og den ene, litt spesielle, en flørt eller bare et godt øye som gikk litt for langt, noe. Og harmløs flørt kan vel ikke skade, skader ikke i det hele tatt, tenker jeg og trekker ham inn mot meg i senga. Og fordi han var klokere enn meg sov jeg alene.

Grensen kommer før kysset. For faen Maria, for faen, det er ikke nok at det ”bare” ikke kysses.

Filmen er lang og den irriterer meg. Vi er programmert til å bare tenke begynnelser. Begynnelsene er enkle. Spennende. Morsomme. Men det er det som kommer etterpå som betyr noe.

Og jeg savner ham. Endelig, men jeg tenker, er det nok? Er det nok? Og jeg tenker at ingen kan sette ordet elsker i bås, ingen kan male det i en farge som skal passe alle og ingen kan si at å elske, er det og ikke det. Men hvordan kan jeg si, at å elske, er å elske deg? At jeg elsker deg?

Når to som har elsket hele livet ikke elsker hverandre.

Når vi ikke har kjent hverandre i så mye som et år.

Når jeg kjenner, dypt, langt, inne, en gnagende uro, en velkjent eim. Men jeg lukker den ute. Lukker den ute så godt jeg kan og hører til slutt kun en vag hvisking.

(Det er mer. Det er så uendelig mye mer, Maria, samtaler, hender og blikk, lepper og latter, historier og innsikter, så ufattelig mye mer å hente.)

Jeg puster sidelengs og konsentrerer blikket. Ikke flakk. Ikke flakk. Man kan stille hjernen sin inn på hva enn man vil. Og man kan stille hjernen sin på det som er rett. Lukker øynene og retter pusten.

Finner et bilde som stemmer.

Natt. Sammenflettet i den lille senga mi, før vi er nede på kjøkkenet. Det er mørkt foruten om lyset som strømmer fra lysrørene under kjøkkenskapene. Duse stråler. Myke over gammelt treverk. Lukta av te og honning, bare lår mot kjølige fliser. To brett hver. Bilder av mummi og snusmumrikken og lille my. Opp-ned-brikker imellom oss. Oss i et nøtteskall. Mummilotto og te og nattmat på gulvet. Rolig pust og myke blikk.

Det er det som er. Det er det jeg vil ha.

Nå. Nå og etterpå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skulle ønske jeg hadde et helt rom fullt av esker. Et stort, stille rom. Eske på eske. På eske. Og en stol med hjul. Gli over gulvet og rekke til alle eskene. Legge oppi. Ta ut. Granske, betrakte, bedømme. Sortere.

Det blir for mye, og vi snakker på telefonen til langt på natt. Det er ikke mine problemer, det er hennes, men de blir nesten for mye for meg også, og jeg kjenner klumpen som en knyttet neve i halsen. Helt nederst og hele veien opp, og stemmen hennes blir av og til tykk, av og til blir hun stille og av og til strømmer ordene ut. En sår strøm av søkende ord, for så en stri strøm av ord som forstår, og det slår meg atter en gang at hun trolig er det klokeste mennesket jeg noen gang har møtt.

Men det er så mye smerte. Og hun snakker om alt det de hadde. Alt det de ikke kommer til å få. Alt som skulle vært annerledes. Hun snakker om løftene. Om nederlaget og forræderiet. Om det å føle seg nedverdiget. Å ikke strekke til. Å ikke være elsket.

Og hvert ord skaper mange nye, det er så mange aspekter, så mange sider og så mange historier flettet inn i hverandre, lange, smale veier og tunge bakker. Veikryss på veikryss.

- Det er hverdagen som er verst, sier hun. – Jeg tror det er noe fint, i hverdagen. At vi har noe fint. Hverdagen.

Og det ene minuttet tar med seg det neste. Jeg blir liggende lenge med åpne øyne denne natten.

Og jeg tenker på hun som skal være min aller beste venninne for evig og alltid. Smiler litt ved tanken. Den solide tanken. Tett fra munn til øre. Tråsykkel og blå himmel, lukta av søt parfyme og hvite, tynne gensere. Pult ved pult, røde små kladdebøker fulle av tullete samtaler. En egen tid. Et eget kapittel.

Og det er mye som ser ut til å synge på siste vers. Jeg lurer på om det blir flere røde bøker. Om hun trenger meg enda. Og jeg lurer på hva min andre venninne tenker akkurat nå. Jeg vet hun ligger våken med åpne øyne. Åpne, våte øyne. Jeg vet hun tenker at de siste ordene er i ferd med å bli satt ned på papiret. Men jeg vet ikke hva hun føler. Hvordan hun føler. Etter timer på telefonen, kan jeg enda ikke klare. Å forstå. Det er så innmari langt. Så mange mil og så mange år. Så mange løfter og så mange forståelser. Så mange betroelser og betroligheter, så mange smil og så mange tårer, og gjennomsløret av det hele, en egen duft av noe helt eget. Noe bare de to. Kan kjenne. Og jeg vet hun lurer på om det bare er hun. Bare er hun som kan kjenne, på ordentlig.

Dagen etter er jeg sint. Jeg er bare sint, og jeg vasker alt jeg kommer over på Best-Stasjonen hvor jeg jobber. Skrubber løs på søppelbøttene med Jiff Skurekrem, og tenker at Jiff Skurekrem er tingen. Om vi bare kunne brukt Jiff Skurekrem på resten av livet også.

Jeg bruker en blå klut og jeg bruker den med faste, harde bevegelser. Lurer på hvordan han, uviktige han, men likevel et menneske jeg kjenner, kunne si at jeg var ei fitte. Ei drikkende fitte som både kledde og oppførte meg som om jeg bare letet etter noen som kunne komme å betale meg.

Og bygda er liten og munnene store. Det er uteliv på planen, men jeg vet ikke om jeg klarer. Kjæresten min er alt for langt unna, han skulle komme, men han kommer ikke likevel. Og det er et slag i magen som skulle vært større. Jeg vet jeg er glad i han. Men et lite øyeblikk blir jeg redd for at jeg har tatt for store ord i munnen min. Hva vil det si å elske. Det er så mye mer, Maria, det er så mye, mye mer.

Jeg sukker og vil bare lukke øynene, men jeg smiler til kundene og gir de alt de ber om. Flaxlodd og lykkekuponger, og jeg tenker, hvor ironisk er ikke det.

Hvor ironisk er ikke det, jeg tenker at jeg ikke klarer å så mye som dra ut uten ham, og likevel vil jeg skyve ham unna. Og hvorfor? På grunn av en flåsete festivalflørt? Et godt øye? Kan man bli så distrahert? Hvis man virkelig elsker. Og kan man elske, etter bare noen måneder?

Når et helt liv sammen ikke var nok.

Jeg skulle ønske jeg hadde et rom fullt av esker. Og en enkelt stol, en med hjul på. Gli over gulvet og åpne eske etter eske. Men det er ikke slik. Jeg vasser i tunge greiner og ufilet treverk, brøyter meg vei og leter etter et stoppested. Et pusterom. Selv om jeg vet at jeg, tatt i betraktning, ikke er den som trenger det. Ikke i det hele tatt.

Jeg skulle ønske alle hadde et rom fullt av esker. Et stille rom med konkrete hendelser og systematiserte følelser, og kanskje da, hvis man virkelig fikk se klart, kanskje man kunne lære en ting eller to.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av og til blir det på en måte tomt. Det er som om noe lukkes, og alt blir normalt. Som om det er normalt at ting er normale. Som om man ikke skal tenke over de blå blomstermønstrene på de hvite krukkene. Som om det ikke er noe mellom hverdagen og ikkehverdagen, eller som om det bare er stillepust mellom hjerteslagene. Og det er lengre mellom hvert ord og hver stavelse, det går treigere og det blir lengre, men med mindre innhold. I bakgrunnen ulmer alle visshetene, men de er i bakgrunnen og litt for langt unna. De er utenfor rekkevidde og jeg kjenner en irritasjon over det som kanskje bare er tretthet. Men jeg har ikke tid. Vil ikke. Være trett. Og det er en liten bit som mangler. Den innerste inne. Og jeg kjenner plutselig ikke at jeg savner ham. Jeg vet jo at jeg er glad i ham. På alle måter, jeg vet jo det, og jeg vet hvor farlig det er å skrive slike famletekster som dette. Men det er en bit av meg som ikke, akkurat nå.. trenger. Og jeg prøver å komme tilbake dit hvor jeg egentlig er, der hvor jeg trenger, savner, føler. Alt det fine.

Men jeg er enda her. Klokken sju på morgenen når jeg rasende av en teit fyllefjaseting finner veien til kaia i rød poncho og rosa cowboyhatt. Og jeg tenker at jeg tar den båten. Det er min båt, jeg drar, jeg bare drar, fordi jeg er meg, bare meg, og ville og spontane, og det er akkurat alt jeg trenger. Det og hesten min.

Og så skal jeg skrive kjærlighetsbrev. Fulle av ordene jeg vet er der, følelsene som ulmer i bakgrunnen, men som er litt for vage, litt for langt unna, til at jeg kan trekke de frem og sette de ut i live.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Jeg elsker deg”, og ordene hadde vært trange, faste, jeg kjente tørsten som en ild helt fra lengst nede i halsen, en raspende, klar kløe, og de blå gardinene blokkerte alt utsyn. “Jeg elsker deg”, igjen og igjen, som om det var sant, og som om det skulle være sant for alltid, og den kvalme ironien over det hele dynket meg i svette og jeg snudde meg bort og søkte etter noe annet enn hans våte, blinde, blå øyne. Blå gardiner.

Og det gjorde noe med meg. Tok noe fra meg. Ikke noe jeg kan sette fingeren på, mer en følelse, eller kanskje en sans, en form for egen logikk og tankegang. Noe helt personlig, noe litt gjemt, og noe etter en tid, litt glemt. Men likevel, blant det aller dypeste, og for hver eneste gang han sa de tre ordene, la han en stein. Oppå. Og igjen og igjen. Og jeg skjønte ikke hvor skadelig det var, hvor dyrebart og sårbart, jeg skjønte ikke at jeg måtte bryte meg fri og komme meg unna så fort jeg kunne. Jeg skjønte ikke det. Ikke før det hadde gått alt for lang tid.

Og da trodde jeg de tre ordene var forbannet for alltid. En ung og idiotisk tanke som egentlig aldri ble formet i hodet mitt, det var mer som en visshet. En forhåndsbestemt logikk.

Og et år senere, alt er annereledes og alt er godt. Jeg elsker deg. Fra en annen munn. En varmere, mildere. Og fra øyne som ser, åpne, ærlige, for den jeg er og for den jeg vil være, og han skjærer gjennom alt tullpratet og borer seg inn i dypet. Og for hver gang han sier. De tre små ordene. Jeg elsker deg. Graver han bort, stein for stein. Jeg blir den jeg er. Og jeg elsker ham for det. Det og mye annet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og så, plutselig, bare drar han. Og det slår meg som en ene og alene ulogisk ting å gjøre. Det er sommer og han er ferdig, pakker bagene og vasker campinghytta som har vært hans hjem det siste året. Lemper alt inn i en bil, og vi kjører ned til kaia og det tar litt tid før jeg kjenner igjen sjåføren. Men jovisst. En av min barndoms største crushes, før han også bare dro. Vel og merke noen år eldre enn meg, og uvitende om mine sterke, sterke følelser.

Uansett. Legger hendene over skuldrene hans der han sitter i setet foran meg, og alt går innmari fort, og båten toger plutselig av gårde mens vi kjører motsatt vei. Og så er jeg hjemme, og mikroen hans står heldigvis stasjonert i kjelleren. Han kommer tilbake. Han må komme tilbake. Mikroen står stasjonert i kjelleren.

Det er sommer og jeg tror jeg har tidenes mest rampete ponni, eller kanskje bare sykeste, galeste. Derfor er jeg så innmari sliten at jeg ikke klarer å hoste opp nok energi til å ri hesten min etterpå, som trolig er tidenes vakreste, skjønneste hest. Og det er jo litt trist. Og i hodet vrimler tankene, hestetrenere, filosofier, Tom Dorrance og Ray Hunt og Leslie Desmond, og jeg konsentrerer meg om å la deres tanker trenge inn i mine, og jeg vet jeg gjør rett, på noen punkter, men så plutselig - bam - er det bare innmari vanskelig igjen, og jeg kaver i mrøket og forbanner den lille småbygda hvor jeg så og si bare har meg selv å lære av.

Men småbygder er fine også. Det blir så innmari grønt her når det er sommer. Og det er sommer nå. Høye, gamle trær og hager og jorder og enda flere trær, innmari mange trær, og smale veier som skinner grå og støvete i sola.

Jeg lurer på hva han gjør. Hvor han er. Hva han tenker. Jeg tenker at det er trist at han er borte. Men litt bra også. På en sær, selvpinende måte. Jeg tenker hvor bra vi er sammen. Bare innmari bra. Når vi planlegger å strikke lappeteppe eller når vi bare ligger på gulvet, eller når vi drikker te ute på verandaen og krøller tærne sammen og hvisker små hemmeligheter. Sånne som at av og til, når vi kysser, må jeg åpne øynene for å se hvor fin han er. Og av og til når jeg sover uten ham, klør det på knærne og jeg får nesten ikke puste, og jeg bruker å mane frem lyden av fingrer som banker lett på døra, døra som knirker, og den milde stemmen hans som “hei Pus’er” meg mykt, før han smyger seg inn under dyna og folder meg inn mot kroppen sin.

Og den siste natten vår sammen, redde vi opp i øvrekøya. Den er smal. Og nesten helt opp til taket. Og der oppe kunne vi være på hyttetur. Det var fint. Veldig fint.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skinnende og blankt, jeg vet ikke om det er mitt hjerte eller hans, men jeg vet at det er nydelig, at han gav meg det og nå henger det i et sølvkjede om halsen min. Og så vet jeg at han lurte frem hjertet mitt, og nå ligger det åpent for ham hver eneste dag, og derfor kunne det skinnende, blanke hjertet like gjerne vært tatt fra brystet mitt. Så om det er mitt, eller hans.. det er ikke lett å si.

Men det betyr kanskje ikke så mye, til syvende og sist. For kanskje går det for det samme nå.

Vi går uansett på tur. Han mener at det aldri er natt i skogen. Jeg mener definitivt at det er natt i skogen. Han mener at det ikke er natt i skogen fordi livet der aldri tar pause. Men jeg mener det er natt i skogen, for alt det andre blir stille og da blir skoglydene så intense, fuglene har en egen nattesang og natten selv, en egen melodi. Så vi går nattetur i skogen, for å se hvem som har rett.

Jeg tenker at det ikke er mulig å være så lykkelig som jeg er. Vi holder hender og snakker lett. Legger hodet på skakke og kikker på trærne opp-ned. De blir innmari høye på den måten. Han ler av meg, og synes jeg er rar. Jeg liker det. Og han liker det enda bedre.

Vi finner vår egen plass i skogen, på et lite platå litt høyere oppe. Det er ikke så mange trær her, og vi kan skue ned på bygda og kikke på husene, på kaia og moloen, og på det blankstille havet. Solstrålene fra bak fjellet legger seg gylne på tvers over det, helt inn mot fjellene på den andre siden. Bygda er helt stille. Ikke en eneste bil forstyrrer natteroen, og vi ligger på et rødt pledd, helt tett, og bare ser. Litt på bygda. Litt på hverandre.

Skogen er fin på sin egen nattemåte. Grønn og intens, kjølig, men sommerlig. Stille og full av lyder, og når det er oss to, sammen, blir vi så mye mer intense. Så mye mer sammen, og skogen er på en måte vennligere, sammenflettet eller sammenflettende. Når jeg går alene i skogen er alt annerledes. Da er skogen lunefull og lokkende, jeg tenker på alle hemmelighetene den bærer, lurer på om den noen gang kommer til å briste, men vet med meg selv, egentlig, at det aldri kommer til å skje. At det er en dybde og ro hinsides alt annet, at mosen og trærne har slukt hvert ord og kommer til å vokte det med selve livet. Og at det er en ærlig råskap i akkurat det, for det bringer det virkelige livet så mye nærmere, og jeg tenker på store hogstmaskiner og lastebiler som bare etterlater de skitne røttene, nakne, skadde røtter. Men akkurat når jeg går der, dypt gjemt fra alt og alle, i en egen grønn og dyp verden, er det likevel så alt for fjernt, og jeg tenker på alt som ligger gjemt i skogen, tenker på alle historiene den kunne fortalt men som den vokter med livet, og hver gang jeg går forbi akkurat den plassen, tenker jeg at det er veldig bra.

Men skogen er annerledes når det er oss to. Når vi har funnet vår egen skogsplass. Når vi er så glade i hverandre at mitt hjerte like gjerne kunne vært hans, og hans hjerte like gjerne kunne vært mitt.

- Det er som om vi lever i en boble.

Og han nikker, nikker og smiler. En grønn boble.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Enda klarer han å sette meg ut av spill, få varmen til å stige i ansiktet og hendene til å skjelve lett. Det passer seg ikke når man jobber bak en kasse, og pengene blir vanskeligere å håndtere, hjernen klarer ikke helt regne ut de enkle mattestykkene og det blir litt feil og litt kluss, sånt som selvsagt ikke hjelper på.

Jeg vet ikke helt hva det er med ham. Håret er alt for langt, og han er ikke lengre så attraktiv som han var. Det burde være motsatt, vi er for unge til at det ikke burde være motsatt, men det henger kanskje sammen med hvordan musikken er en så stor del av livet hans. Og jeg skjønner det også. Han er begavet. Djevelsk begavet og like lidenskapelig, og da har han vel ikke lengre tid til å trene.

Han og en kompis tipper i lotto. De tar seg god tid, og siden det raskt tømmes for folk i lokalet, slår jeg av en liten prat med dem.

Han kan være en sleip faen, det vet jeg godt. Men det er noe annet også. Det er alltid noe annet også, noe mer, en god side som bare brenner seg vei gjennom, og jeg finner den i de velkjente øynene hans. Det er så godt å se inn i de øynene. Selv etter all denne tida, alle følelsene som har fått tiden og perspektivene til å rulle, jeg tror jeg er på siste stopp nå. Endestasjonen. Jeg vet det. Der jeg burde være, der hvor bare de positive minnene ligger tilbakelagt. Sammen med en ørliten bit av erfaringenes klokhet. Heldigvis.

Men jeg håper vi får sjansen, en gang langt fremme, til å snakke sammen. Mimre om alt det fine. For vi var fine, mellom all dritten, vi var innmari fine. Og om vi får det, sjansen, må det gjerne være over et glass vin eller to. Slik at samtalen uhemmet kan gli over de rampete øyeblikkene vi delte, slik at vi kan friske opp i skogshistorier og vaskemaskinshistorier og sånne andre morsomme historier.

De tipper ferdig og går. Han sender meg et langt blikk idet han går forbi, sier at det var godt å se meg igjen, og jeg smiler og nikker. Ønsker at blikket hans kan vare enda litt lengre, og kjenner meg likevel litt lettet når han forsvinner ut døra.

Jeg vet ikke helt hva det er med ham. Men jeg vet hva han var. Min aller første kjærlighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjenner på en trygg og god ro. Kjenner at det er deilige dager, og livet er fint. Verandakos med is, brownies, jordbær og en god venninne, mens kvelden langsomt stjeler til seg en av de første sommerdagene her nord. Og vi må kle på ullsokker og pledd, for det blir kjølig når sola dukker ned bak fjellene, og vi kunne kanskje gått inn. Men det er så alt for godt å sitte ute. Å sitte ute og bare være. Snakke jenteting og demonstrere ting som ikke burde demonstreres når hekken akkurat er hugget ned og veien og nabohusene kikker på i åpen nysgjerrighet.

Og dagene glir over i hverandre, en myk og varm sommerrytme som vugger oss ut av alt som kan kalles arbeidsmoral og innsats. Døsige rideturer, bading, grilling og kos. Solkrem på ryggen, varme, sikre strøk og solfylte kyss på verandaen. Vi vet hele tiden, at det bare er et glimt. Et smutthull i en ellers kjøligere hverdag. At mai snart kommer til å innhente oss, lunefull som den er, med regn og vind. Men akkurat nå, er det sommer.

Og sekstende mai kommer endelig med herlige løfter om en festglad natt, vi griller ute på verandaen mens sola steiker og praten går lett. Og siden vi hestejenter tross alt er hestejenter, må vi ha en liten ridepause før kveldens inntak. Det er aldri et sjakktrekk å galoppere en lykkelig bukkehest uten hjelm på et innbydende, stort jorde. Den lykkelige bukkehesten kommer til å bukke i idyllisk lykke når han svever over sitt grønne paradis. Det er ikke alltid like lykkefylt å sitte uforberedt oppå, og jeg deiser i bakken og de neste timene er en døsig reggea-låt med dundrende hodepine og syn som skurrer over gjerder og asfalt og hus, men vi rir med lange, rolige bevegelser på tur og jeg aner ikke hva vi snakker om, men smiler spakt og føler at jeg er klar for kvelden.

Og kvelden blir bra. Den blir bra på en annen måte enn forventet.

Jeg tar endelig kontakt. Spør om vi ikke kan gå en tur, og vi forsvinner nedi fjæra hvor vi setter oss ned på hver vår stein og for første gang på veldig lenge ser vi på hverandre. Jeg vet ikke om det er alkoholen eller hjernerystelsen, eller den utvilsomt dårlige blandingen, som gjør at jeg kan være så ærlig, men det er befriende uansett, og det er godt. Det er godt selv om tårene i blant brenner farlig nært, og det er godt selv om det gjorde så vondt, for det er godt at han endelig kan få vite det. Alt som var, alt som ikke var, alt jeg gjorde og alt han gjorde, alt vi til slutt ikke gjorde, endelig ligger det klart foran oss, hver eneste nyanse og det tapte kan kanskje langsomt tas opp igjen, slik det var, lenge før.

- Du såret meg. Kanskje mer enn noen andre noen gang.

Han kikker ned. Og natta er blankstille hav, i det fjerne lyden av de feststemte ungdommene, aggregatet og musikken, nå og da blir vi stille, men det er greit. Jeg spør. Han svarer. Jeg forklarer. Innrømmer. Vi ler litt. Det er godt. Å le av det som var så sårt. Og jeg vet. Endelig. Kan jeg gå videre, legge alt helt bak meg, og på ordentlig denne gangen.

17. mai er brennende heit og kafeen er stappfull. Jeg haster frem og tilbake, finner lett tilbake til de gamle vanene, jeg har egentlig sluttet. Men det er godt å være tilbake. Arbeidet er hektisk, travelt, den ene oppgaven følger den andre hånd i hånd og jeg jobber uten pause, og jeg kjenner at jeg liker det, selv om varmen kryper opp langs halsen og jeg i blant spruter den hvite skjorta våt med de raske skyllebevegelsene over hvert fat. Det er en fin rytme i arbeidet, og kjøkkenet syder av liv, alle har sine oppgaver, og alle avhenger av hverandre, vi er nødt til å samstemme, uten pause, timene er harde og derfor lange, og likevel går hvert øyeblikk i ett med det neste. Bunadskledde, dresskledde, pyntet etter beste evne, kundene gir liv til hele lokalet, og når det endelig roer seg i sekstida summer det i ørene.  

Så bærer det hjem, og dagen etter blir den siste av de første ordentlige sommerdagene, når svetten glinser i nakken og himmelen er skyfri. Jeg er hestetrener og må smake bakken for andre gang på to dager, men likevel går det fremmover. Det kommer til å gå bra, det er en lovende ponni, egentlig, om man bare tar seg tida til å skjønne, tar seg tida til å la henne skjønne.

Og vi ligger lenge ute denne dagen. Hører lyden av fossen og småpratinga fra de andre, vi ligger på et rødt pledd og kjenner den ujevne bakken under, over oss rasler det spakt i trekronene og det lukter eng og grillpølse og solkrem. Den bare, myke huden hans mot håndflaten min, øret mitt, jeg lytter langsomt til det raske hjertet, og vi måler brunfargen vår selv om det er urettferdig siden han er fra India. Vi snakker om små, uviktige ting, og innimellom sånne viktige ting som hvor glade vi er i hverandre.

Det er bare et glimt. Et smutthull i en ellers kjøligere hverdag, og i dag dekker skyene hele himmelen, regnet bakom er i ferd med å trekke gjennom og gradstokken kryper langsomt nedover. Mai er mai, men det er hvert øyeblikk som teller, og derfor, kan det bare regne. Det spiller ingen rolle, for jeg kjenner at livet er fint, lekent i skyggen av en trygg og god ro.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er berg- og dalbane, men det føles ikke sånn når jeg står på kjøkkenet og steiker karbonader mens bråket av ham som støvsuger fyller hele huset. De er forhåndstekte, karbonadene, så jeg trenger bare varme dem, men jeg bruker lang tid likevel. Kjører vifta på for fullt og snur de igjen og igjen, kaster et og annet rastløst blikk rundt meg, på de ukjente tingene og på bildene på veggene, på utsikten ut av vinduet. Vi er på ei øy. Øya hans. Og i går var livet vakkert og idyllisk, men i dag er alt bare feil og jeg biter tennene sammen og konsentrerer meg så hardt jeg kan om å ikke slippe de inn, de stygge, ulmende tankene. Men de lurer i bakgrunnen, og jeg tenker helvetes mensen, helvetes vind, for vinden sender kriblinger ned langs ryggraden min og lokker meg til å følge den, mens det forbanna blodet som bare renner og renner (selv om det for så vidt ikke gjør det) setter meg i et helvetes humør, og jeg gjør mitt aller ytterste for å ignorere det. Rastløsheten kan reise til helvete, det er dette som er fint.

Så kjører vi båt. Og bølgene er alt for store, kvalme og høye vuggebevegelser og jeg ligger tett mot brystet hans. Det er en viss beskyttelse der. Og det føles rett. Og så er vi hjemme og ute på livet i løpet av en knapp time, og det føles i alle fall rett. Han gir meg så mye ”rom” at jeg nesten blir irritert, men jeg tenker jaja. Og skyver på plass en pose general, før jeg tar helt av sammen med de beste drikkekompisene mine. Og når jeg sier at vi tar av, så tar vi virkelig av, og innimellom ler jeg litt av den jålete ”guttejenta” som sitter å skrever i sofaen så langt hun kan med de smale, velformede beina sine. Sminken hennes glinser helt til min ende av rommet, og selv om hun snuser løssnus og er nøye med å bare snakke med guttene, lurer hun ingen. For hva faen er det som er så tøft med å være gutt, og hvilken gutt med verdigheta i behold stiller seg alene på bordet og shaker ass foran hele festen, mens brunpudderet drysser ned på skuldrene?

Og så synger vi country roads og ut mot havet, og siden jeg heter Maria er det innmari mange Maria-sanger, og det liker jeg, og så danser plutselig alle på stoler og bord (og da er det noe helt annet, og da har ”guttejenta” satt seg furtent ned i sofahjørnet, hvor hun skrever så bredt med beina at den stramme dongeribuksa nesten går opp i sømmene).

Livet er fantastisk. Bildene ramler av veggene. Gulvet er klissvått. Guttene er strippere. Vi er storfornøyde.

Så er tiden inne for å ta kveld, alt for tidlig, men alt for sent med tanke på morgendagens konfirmasjoner. Og endelig, plutselig, er han hos meg. Og det har aldri føltes bedre å la seg trekke tilbake, å ramle på plass, jeg sukker tilfreds og lengtende på samme tid, presser ham inntil meg og nyter ham i fulle drag. Så klaprer hælene mot asfalten, så flagrer paraplyen i vinden, så imponerer jeg stort med å snakke tyrkisk til to tyrkere og så er vi hjemme på gulvet og kysser og vi lar lidenskapen være trygghet, lar det vanskelige være enkelt. Ingenting er mer naturlig enn å ligge på et skittent ganggulv med hodet trøsket mellom et par sekker og med ham oppå, hviskende sånne fine, fine ord man ellers bare hører på film. Og øyeblikket ville vært komplett, om ikke den enkle setningen hadde kommet og nesten ødelagt alt. Og jeg visste det. Jeg visste det, for i det øyeblikket han åpnet munnen og skulle si det, det som i grunn er så fint, fikk jeg et forbanna deja vu, og plutselig lå jeg i senga hos eksen. De stygge, blå gardinene, de oransje veggene, rastløsheten som en kløe langt inn i beina og utferdstrangen som tørket munnen min, ironien over det hele, det tørre, varme ingenmannsland, og hans øyne som var så forbanna våte med kjærlighet og blind lykke, når han sa: ”Du er den som betyr aller mest i hele verden for meg”, og det stakk i magen min, når jeg bare snudde meg bort, og det tok alt for lang tid, men likevel, slutt ble det.

Ganggulvet er hardt og rommet mørkt. Silhuettene av ansiktet, trekkene, smilet hans, er sløret i natta, men jeg vet hva han kommer til å si. Han åpner munnen og jeg leser følelsene hans lenge før ordene kommer, men de kommer likevel.

- Du er den personen jeg er aller mest glad i.

Verden står stille et øyeblikk. Bare blodet bruser. Blodet bruser og intensiteten skremmer meg, samtidig som jeg kan tenke meg ganske mange personer jeg er ”mer glad i” enn ham – om jeg skulle rangere.

- Ikke si det, hvisker jeg. – Du kan ikke si sånt.

Men det kan han, og det gjør han. Og en liten stund, en liten stund er verden igjen sunket tilbake til ingenmannsland, det lukter karbonader og vinden smyger seg inn under huden mens klokka hoster blod og utferdstrangen er en velkjent ild ytterst på tunga.

Og det er nå jeg innser at jeg kjører berg- og dalbane, jeg kjører berg- og dalbane og det er akkurat slik det føles. Det gjelder bare å holde seg fast, slippe alle hemninger og nyte det for alt det er verdt.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sommeren kommer. Sommeren kommer og jeg våkner av at han står i døra, og jeg hyler nesten før jeg kaster dyna over hodet og gremmes over det usannsynelig rotete rommet og det usannsynelig rotete håret, for ikke å snakke om eimen av fyll og sminken som ligger svart nedover kinnene.

Hyler nesten, men bare nesten.

Jeg har ikke fylleangst. Vi spiser boller og ligger ute i sola, lar den slikke oss med gul varme og løftene om enda varmere dager ligger gjemt i den halvkjølige brisen. Men det er varmt nok, og jeg smører ryggen hans med solkrem, og etterpå bare sitte-ligger jeg over ham og hviler hodet mitt mot nakken hans, trekker inn lukta av ham og solkrem, og fletter fingrene mine inn i hans.

Moren hans ringer for å forsikre seg om at han kommer på besøk, og vet når båten går. Det vet han ikke, og vi får det plutselig travelt. Må kle på oss og det grønne skjørtet mitt flagrer etter meg når jeg går først opp en lang, smal trapp, støv som virvler og faller lett mellom trinnene, vi skal bare hente noe og det er fint å være oss to sammen, over alt og hvor som helst, og så går vi hjem til ham og pakker tingene. Han vil ha meg med hjem. Moren vil også at jeg skal komme. Tanten vil møte meg. Jeg smiler, og liker det godt. Men blir ikke med, selv om jeg har lyst. Jeg kan ikke, så jeg bare følger ham til båten og langs veien spiser vi softis med to plastskjeer. En grønn og en oransje, og mens vi diskuterer bananstrø, kjører eksen min forbi. Han vinker og jeg vinker tilbake, overrasket over å se ham og det lange, flagrende håret hans, og så smiler jeg litt fordi det ikke er han jeg går sammen med og snakker om bananstrø med.

 Sola skinner mot det røde ventehuset, og vi setter oss på bakken med ryggen mot veggen, og lar sola skinne på oss i stedet. Det er den første mai, og sommeren kommer. Den første mai med sommer i vente, bårene er havblå, og når båten kommer pisker den opp hvite skyer av optimistisk lykke. Vi kysser hadet, og han går. Jeg ser etter ham, og kjenner at jeg kommer til å savne ham.

Helt på ordentlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg våkner, det er dagen derpå, og livet kan ikke settes på pause. Men det er alt for jævla tidlig og livet snurrer rundt i en kvalmende gebrokken dans av innkommende minner og sure oppstøt. Skinnskjørtet ligger slengt på gulvet, og nede i gangen ligger mammas førti år gamle lilla pumps fulle av gjørme og slengt til hver sin kant, før jeg snubla opp trappa og ramla i seng.

Fylleangsten er intens. Og angeren altoppslukende, men det er alt for jævla tidlig så jeg presser øynene igjen og prøver desperat å finne tilbake til søvnen. Men det går selvsagt ikke, og jeg blir liggende med gapende øyne som absorberer støvet i taket og ved siden av meg ligger heldigvis en av mine beste venninner, og bare er der, selv om hun enda sover. Men pusten hennes er en ro i rommet, og jeg vet allerede at hun kommer til å lede meg på rett kurs igjen.

Lørdagskveld. Siste kveld med singellivet, selv om det var en kveld som skulle vært for flere uker siden nå, men den siste biten holdt enda igjen, og så alt for hardt. Og livet var ukomplisert komplisert, gamle, bitre minner og spøkelser fra fortida som plutselig sto i døra, i levende live og pustende kjærlige ord til et annet spøkelse, og fornemmelsen av alt det gamle, fra nok et spøkelse, ulmet i bakgrunnen. Og jeg dyttet bort det eneste jeg hadde å dytte bort, og jeg shotta heimbrent for dette var bare nok en standard hybelfest, bare litt villere og litt mer intens enn vanlig.

Og blikkene. Skitne. Alt for tydelige. Skjørtet. Alt for kort. Og ute alt for nært, og vi løp, hånd i hånd, bak en husvegg hvor vi endelig slapp alle hemninger og alt holdt på å gå fryktelig galt, men når han åpnet beltet og dro ned glidelåsen, da, var det endelig noe som sa klikk, og jeg løp, men det var alt for sent. Alt, alt for sent.

Hun våkner omsider, og uten så mye som et ord snur hun seg rundt i senga og klemmer meg lenge. Så ser hun på meg. Bare ser, med de blå, gode øynene jeg kjenner så utrolig godt, og hun venter til jeg har fått summet meg og tørket ansiktet før hun spør.

- Hva skal du gjøre?

Jeg rister på hodet. Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke. Vil ikke. Kan ikke. Si det. Rister på hodet.

Hun sukker. Og hun vet hun ikke kan velge for meg, vi vet det begge, men ordene hennes er milde og de er de riktige, de er alltid de riktige, og jeg vet at hun har rett, at det hun mener nesten alltid er det jeg også mener, og den gode styrken hennes ligger i vinduskarmen og under sprekken i døra, mellom gulvbordene og dypt gjemt i hjertet mitt. Og jeg nikker.

Så vi står opp og jeg går. Det er the walk of shame, selv om jeg går hjemmefra og trodde jeg var ferdig med walks of shame for en stund. Men tiden er et pussig spill, det som var rett den ene dagen er så alt for galt den andre dagen, og selv om det er alt for jævla tidlig er jeg allerede for sent ute.

Banker på døra hos kjæresten. Han er overrasket over å se meg. Overrasket, men glad, for han er alltid glad for å se meg og tårene brenner ytterst i beinmargen min, jeg rygger unna og han kikker forvirret på meg.

Det er vår. Det er sure oppstøt fra alt som var og alt som ikke var, og jeg venter enda på at spirene skal gro, ordentlig, på at det gamle skal forsvinne helt, men det er så mye sterkere, eller jeg er så mye svakere, men jeg sier det likevel. Sannheten og bare den. Og blikket hans er vantro og jeg vet for en stund at jeg allerede har ødelagt noe av det dypeste.

Helt til han reparer det og lærer meg noe helt nytt. Enda dypere.

– Det er greit, kjære  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun er der når jeg våkner. En ironisk dråpe ned vindusglasset, økende i størrelse og omfang, altoppslukende, glorete og skitten. Trekker inn gjennom glasset og siger ned på den brune vinduskarmen, før hun åler seg nedi senga mi og legger seg som en tykk hinne over kroppen min.

Jeg spiser frokost og ser på tv og føler meg nummen. Det er faen ikke mulig. Jeg må ut. Jeg må kjenne luft i lungene, rundt meg, over meg og under meg. Må kjenne vinden og høre bølgene.

Er ut døra i en fei, lar den smelle igjen og det ljomer kaldt gjennom hele huset, men jeg jogger ned trappa og haster videre. Saler hesten og rir.

Himmelen er grå skyer med små uroligheter, løfter om solstråler mellom regndråpene, og vinden er en trøstende brusning i øret. Jeg følger hestebevegelsene og konsentrerer meg om å ri. Bare ri. Føle hvert steg og hver bevegelse, og jeg kjenner hesten så godt at ingenting kan vippe meg ut av balanse. Jeg vet det på forhånd før hun skvetter, før hun hopper til sides eller bryter over til trav. Hun er litt sassy. Jeg liker det sånn.

Han er jo så god. Jeg vet jo det. Vet jo at jeg er heldig, at det vi har allerede er bra og kan bli enda bedre. At det er fin kjemi og fin kontakt og en fin begynnelse på et fint forhold. Alt er i det hele og det store, fint. Forbanna fint.

Men hun håner meg, og jeg klarer ikke riste henne av meg. Hun har lagt seg om kroppen min, og selv om hun for første gang har tatt dråpe-skikkelse, er hun kvalmende velkjent. I fjor var hun spirer. Harde, grønne spirer som bandt meg fast og presset hjertet mitt sammen til en liten ball.

Men jeg vil ikke det, ikke igjen, ikke nå. Jeg vil ikke at hun skal være her, og innerst inne håper jeg at jeg vet at hun bare er en etterdønning. Det aller siste skjelvet. Krampetrekninger etter alt som var, alt som gjorde vondt, alt som ikke var.

Havet er vakkert. Vi stopper og ser på det. Jeg sitter dypt i salen og selv om hesten er urolig hører hun på kroppen min. Jeg er ren ro og hun vet hvor landet ligger, selv om hun synes havet er uinteressant og ellers er en småstressa hest.

Men havet er vakkert. Det er fjære. Steiner som former små og store mønster. En av formasjonene minner om en liten molo, og den strekker seg ut mot havet, så langt den kan.

Havet er i forskjellige farger. Været gjør det slik. Gir det blågrønne nyanser, turkise og gradvis dypere farger. Helt uti horisonten, mot de snøddekte fjellene, ligger det svart. Ulmende svart.

Hun tror hun vet at jeg ikke kan klare det. Hun hvisker det i øret mitt, hvisker det så mange ganger at hele øret blir vått og kaldt og ekkelt. Jeg ber henne forsvinne, men hun ler og sier at også jeg vet at jeg ikke kommer til å klare det. Jeg er ikke typen til det. Hun leser tankene mine og sier at det strider mot all min logikk.

Hesten er utålmodig og kroppen hennes er spent under meg, hvert steg bærer et ekstra spring og hun lengter etter å få løpe. Så jeg lar henne løpe. Og jeg trekker grådig inn vinden, farta og livet, øyeblikkene i vill frihet og flukten fra tankene.

Etterpå vil hun ikke slakke av, vil ikke gå pent langs kanten. Hun kaster på hodet, vrinsker og vil rase fremover. Men jeg setter meg dypt ned i salen, og rir henne så godt jeg kan.

 Skyene åpner opp for sola og strålene trekker inn litt av dråpen. Hun reduseres til en glinsende flekk på regnjakka. Jeg puster. Det er ikke så lett. Som oftest er det litt skummelt, litt tungt, for jeg er redd. Jeg er redd. Men jeg puster.

Og ellers er jeg litt sassy. Han må bare like det sånn.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Havet kaster rundt på den lille båten, lar den balansere på bølgene et øyeblikk før det ombestemmer seg og slynger båten bort og oppover, trekker den tilbake, og slynger den oppover igjen. Vi klamrer oss fast så knoklene hvitner, mens sjøsprøyta piskes innover oss, og kjeledressene glitrer våte i sola. For sola skinner, selv om havet er vilt og frådende, og den lille båten med den kraftige motoren brøler tilbake og gir alt den har over de store bårene.

Siden det passer så innmari bra, kjører jeg en Lolick fra ”Tatt av Kvinnen”, og roper: - Fy faen, båt er bare driiiiiiitkult!!!

Det er den aller første dagen, og sola legger seg gyllen mellom de brune persiennene, lurer tynne stråler inn i rommet og kjærtegner ansiktet hans med milde fingrer. Vi ligger tett under dyna og puster stille morgendrømmer mellom duvende bølgesøvn, før vi våkner helt og kysser lenge.

- God morgen, smiler han. Og jeg er enig. Det er en god morgen.

Etter at vi har spist frokost, går vi på tur. Det er en idyllisk og vakker liten fiskelandsby, eller fiskeøy, kan man kanskje heller si. Midt i havgapet, og likevel med noen av de vakreste fjellene jeg noensinne har sett. Og veiene er smale, på begge sider ligger de erketypiske småhusene tette, det henger tørrfisk ned fra bjelkene under verandaene, og nesten alle husene har en trillebår i hagen, blomsterbed og gjerder, lange trapper opp til inngangsdøren, og i noen tilfeller; lange trapper ned. Det lukter vår, mold, sol og hav, over oss sirkler måsene og selv om han synes de er irriterende, synes jeg de er prikken over i-en. Og han må omsider si seg enig i at det ikke hadde vært det samme uten.

Vi går til fiskebruket, som er helt på andre siden av øya og likevel bare tar et kvarter å gå til. Der venter en kompis av ham på oss, for vi skal nemlig kjøre båt. Til en annen øy. For å hente brennevin. Slik fungerer livet her ute, forstår jeg.

Vinden blåser friskt, og ute på det blotte hav slipper den alle hemninger. Flere ganger er vi i ferd med å kastes over bord, men heldigvis suger havet båten til seg igjen, og så lenge vi klamrer oss til den, går det bra. Men vi hyler, og vi ler, og han er redd og jeg føler meg mer levende enn på lenge, og jeg elsker at han er redd, når jeg ikke er det, fordi alt er bare intenst, herlig intenst, og det er isende kaldt sjøvann i panna, smaken av salt på leppene, frosne fingrer og blå og røde kjeledresser, bak oss frådende ville bølger, mot en horisont av vakre fjell og blendende sol, lukta av sjø og ny kjærlighet.

Når kvelden kommer, går alt som vanlig ned på høykant. Men sånt brennevin burde ikke gå ned på høykant. Uten blandevann og i løpet av.. veldig kort tid. Vi har kledd oss ut, cowgirl og viking, for vi skal i en utkledningsbursdag. Hva vi ville kommet ut av skapet som. Men vorspielet blir mer enn nok, og før klokken er tolv er jeg i fascinert helt i ekstase over gressets evne til å bli grønt hvert eneste år, og jeg løper inn i de flotte hagene og snurrer rundt flaggstengene mens jeg snøvler videre om hvor helt utrolig flott det er, at det snart kommer til å være helt grønt ute. Så løper jeg inn i huset til moren hans, og deler gleden min med henne, gleden som er så stor at jeg må danse opp trappen, danse i stua, danse inn på et eller annet rom og.. spy ut av vinduet. Spy og spy og spy. Og han står bak meg og stryker meg på ryggen, oppfordrer meg til å slippe alt ut, og et eller annet sted langt der inne går det opp for meg at det ikke er så veldig bra at han ser meg slik. Ikke bra i det hele tatt. For da kommer han til å stikke. Akkurat som..

Jeg våkner dagen etter med fylleangst og spysmak i munnen. Desorientert, dongeriskjørt klebende langt oppe på magen, skjorta klam mot kroppen, bh-en åpen under.

Gårsdagens minner siger langsomt på plass. Og jeg klapper meg med flathånda i ansiktet, når jeg i vantro forferdelse minnes alt jeg fortalte ham. Eller kanskje ikke alt. Men broddstykker. Om ham, om hvor såret jeg ble, om hvor sikker jeg var på at han også kommer til å såre meg, fordi, hvorfor ikke, når han gjorde, når gutter er gutter, når jeg er meg…

Han ligger ved siden av meg. Puster dypt og rolig. Og jeg sukker. Tvinger meg også til å puste rolig.

Vi kjører båt. Vi kjører båt og bølgene er alt for store for den lille båten, men jeg klamrer meg fast så knoklene hvitner, fordi jeg må det, klamre meg fast, for han er ikke han, og av og til… må vi bare la det bære eller briste.

Det er den andre dagen nå. Den andre dagen av veldig mange, og sola legger seg gyllen mellom persiennene. Vi er kjærester.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil reise og lysten er et intenst begjær, en usannsynelig sterk lengsel, smaken av salt og blod, som om hele livet bare er sand og hav og fjell som ruver, dype daler, ravnsvart hav. Dype, frådende bølger, ville brøl, og de brøler, de gjør det, hele veien fra dypet av alt det blå, grønne, svarte, opp i det tunge grå, hvor himmelen angriper, kaster, sender harde, våte dråper ned røde kinn og røde, våte sandveier. Og busser kan velte, når de slingrer seg ned bratte, glatte skråninger, når de ikke har vært på verksted på tolv år, og gulvene er grå med røde striper, og det er røde remser i taket som skal være håndtak og grimete, sprukne ruter, gjørme som suger seg fast til slitte hjul, hjul som skrenser og sklir, og skråningen er plutselig alt for bratt, alt for intens, alt for våt, og vi velter, vi velter og.. det er ingen sikkerhetsbelter.

Ta meg med storm.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du er en del av hver dag. Hvert øyeblikk og hvert åndedrag. Du er en del av meg, en dvelende sikkerhet over nølende tanker og usikker pust. Du er en evigvarende sirkel, et midtpunkt som alltid kommer til å trekke meg tilbake, på plass, på rett kurs. Alltid, alltid, alltid. Og trappene er lange, brune, støv som virvler og solskinn over flisete treverk, hviskende panel over hemmelighetsfull parkett. Og i enden, du. Selv om vi begge i blant snubler og faller litt. Du er der. På øverste trappetrinn, på nederste trappetrinn og på alle i mellom.

En fast sikkerhet over dvelende tanker. Alltid, alltid, alltid.

Og jeg for deg. Uansett. Alltid.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Allerede før jeg drar ut, vet jeg hvem jeg kommer til å dra hjem sammen med. Og han vet det også. Vi vet det begge, fordi det er planlagt. Og det er ikke første gang heller.

Er jeg i ferd med å inngå.. et..

Neifaen.

Det er fredags kveld og alt går ned på høykant. Det er syke kompiser, glattis og utlendinger, asylmottak og sextrakassering av en japse med briller, indisk musikk og jeg som synger ”…an’ one’a these days these boots are gonna walk all over you..!”. Livet er i grunn nokså flott, i tight, kort og svart skinnskjørt, og vi er ikke gay, vi er corrupt!

Men så. Lenge før jeg har nådd mitt alkis-høydepunkt, har han lyst til å ta kveld. Jeg har ikke en gang danset på bordet enda. Føler veldig sterkt at jeg trenger et større inntak.

Men så.. er han plutselig så god. Ikke det at han ikke bruker å være god, for han bruker faktisk det.  Men han er sånn.. så ekstra god, at jeg får lyst til å ta kveld. Med ham. Bare med ham.

Så vi går. Og jeg er litt full så jeg snurrer rundt med armene utslått ute og jeg ler høyt og kåpa flagrer rundt meg, åpen, vindfull. Vindfull ferd. Dette er en vindfull ferd. Jeg ler. Og vi går hjem sammen.

Og det er mørkt. Og fint. Og deilig. Og varmt. Og så stille vi kan, men sikkert ikke stille nok, men det går bra, for det må gå bra. For selv om vi kanskje høres.. klarer vi ikke stoppe. Og det er det aller beste i hele verden, noensinne.

Og etterpå.

Selv om det ikke burde vært noe etterpå.

Er han alt for god.

- Du må slutte, hvisker jeg. Legger øret og kinnet inn mot brystet hans, lar ham holde meg tett inntil seg, og det er bare oss i hele universet. Varmt og trygt, og samtidig pirrende deilig.

- Du må slutte før jeg blir glad i deg.

- Tror du det? Spør han. Jeg svarer ikke med en gang. Men så sier jeg det bare som det er.

– Jeg prøver å la være, men det ser ikke så lyst ut.

Og så sier han at han prøver og ikke like meg, men at det funker faen ikke, og jeg er enig; det funker faen ikke.

Og selv om det er det verste som kunne skjedd.. så føles det.. der og da, slett ikke så verst.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det gjorde så mye vondere enn det gjorde og det var så mye mer enn det var, og jeg holder øynene lukket, lenge, lenge, lenge. Og selv om jeg enda ikke har lyst, til å åpne dem, så må jeg fordi jeg bare må.

For nå er våren her. Varme, gule stråler mot harde skarer, og langsomt må de vike. Skarene.

I blant er det bare så vanskelig å gi slipp. I alle fall når jeg så lenge har godtatt at det ikke en gang er noe å gi slipp på, og jeg har jo gjort det uansett, i alle fall nesten. Det er bare det aller innerste som fortsatt holder litt fast. Helt inne i det røde, der hvor det enda er skjørt og nesten helt urørt.

Men så plutselig kommer han. Og han er en annen dimensjon og treffer meg der hvor jeg er, men kanskje ikke burde vært. Jeg vet, gi slipp, godta og lev videre.

Lev videre. Jeg må gjøre det. For sola skinner og snøen smelter. Avslører det gule og visne som ble lagt igjen i høst.

Dette er det aller siste oppgjøret.

Så jeg godtar. Lar det svi. Lar det såre. Lar det kjennes, at jeg gjorde mine feil, at han gjorde sine feil, at jeg følte mer enn.. jeg følte, da. Og han.

Og så kan jeg la han, ikke han, men han, møte blikket mitt, og jeg lar ham langsomt få komme litt tettere. Men på en annen måte, for det er tross alt et steg av gangen og jeg vil ikke falle. Ikke igjen. Men langsomt. Skal jeg komme dit, dit hvor jeg burde være.

Det spirer og det gror nå. For slik er livet. Og slik er jeg. Selv om jeg er ingenting, eller var ingenting, eller betydde ingenting, uansett er gresset gult, men det spirer nå.

Det må det.

Det er kanskje enda et tomrom og følelser jeg fortsatt prøver å glatte over, men snøen smelter hvert år.

Og hvert eneste år blir det også sommer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er et øyeblikk lenge før det skjer, og det slår meg lenge før jeg er der. At det er lenge siden, men helt nytt, at det er noe som er aldri før og velkjent på samme tid. At det er sju lange måneder siden sist. Og at vi møttes for bare noen dager siden.

Jeg lurer på om jeg er redd. Legger maskara på vippene og kjenner på magefølelsen. Spent forventning. Men ikke frykt.

Og ute regner det. Men jeg bare må ha på meg kåpe og støveletter og siden håret i tillegg er for fint for å bli ødelagt, endevender jeg hele huset på jakt etter en paraply.

Jeg finner bare en liten og oransje, med ører og et kjempesmil, men jeg tenker faen heller og lar den bære eller briste.

Den brister nesten under vekten av den sterke vinden, og jeg holder i det vesle barnehåndtaket så knoklene hvitner. Regnet trommer hardt mot det glatte stoffet, og jeg går så raskt hælene tillater. Vannet trekker kaldt inn gjennom stoffet, hvert steg mot asfalten er en isning mot fotbladet.

Men endelig. Kommer øyeblikket. Selv om det allerede var et øyeblikk, lenge før det begynte, og jeg kjenner den dunlette dyna mot kroppen og regnet trommer mot vindusrutene mens vinden river i hushjørnene.

Og øyeblikket jeg lengter etter, må jeg enda vente på, og jeg vrir meg i sitrende spenning under dyna, mens jeg kikker meg rundt i rommet. Det er kveldsblått og taket ser ekstra langt oppe ut gjennom den tomme køyesenga over dobbeltsenga under. Madrassen og gulvbordene er revet ut, bare karmene er igjen, som en åpen luke svevende midt i rommet, rett over meg.

Hver lyd utenfra sender sitrende strømninger gjennom kroppen min. Og jeg venter lengselsfullt på lyden av døra som åpnes i gangen, på den ørlille stunden hvor huset åpner seg for uværet og glimt av regn og vind bølger inn over gulvbordene, før døren lukkes og skoene hans sender ekko inn i hjertet mitt. Jeg prøver å mane skikkelsen hans fram i døråpningen til soverommet, silhuettene av kroppen hans som møter mørket her inne mot lyset der ute. Og jeg ser for meg hvordan skjorta, buksa faller til bakken, og han kommer krypende opp i senga, kald og våt i håret, og han smyger seg inn under dyna og over meg, varmer meg langsomt med kulden sin og så.. mens regnet trommer mot taket og rommet hvisker blått, blir endelig mitt øyeblikk hans.

Det er på ingen måte. Første gang på alle måter.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er natt, det er vår, jeg er ung, litt for ung kanskje, men det er der spenningen ligger og jeg sniker meg ned trappa med ørsmå steg. Den knirker, soverommet deres ligger rett ved siden av, jeg vet hun sover lett og hvert øyeblikk venter jeg på at døra deres skal åpne seg, og jeg må forklare hvorfor jeg er kledd og sminket etter beste evne klokken tre på natten. Og eventuelt må jeg kanskje forklare hvorfor jeg allerede er en smule full, men jeg tenker stille der jeg lister meg, at jeg tross alt kom inn til avtalt tid, i alle fall nesten.

Ytterdøren glir igjen bak meg, jeg er ute i mørket igjen, natten er min, for nok en gang har impulsiviteten overmannet meg og utferdstrangen er en brann i halsen, en ild ytterst på tunga og jeg løper det første stykket, støvelettene klaprer mot asfalten og jeg smiler, for livet er friskt og spennende, og mellom hus som vugger dypt i søvn og under en svartblå himmel sakker jeg endelig av til gange igjen.

For så.

Mørket er altoppslukende, intenst, men etter som minuttene går og morgenen kryper innover oss, lysner rommet langsomt.

Konturene av ansiktet, hendene, kroppen hans er grå, sløret mot kroppen min. Jeg føler hver bevegelse han gjør gjennom huden, nesten helt inn til det aller dypeste, men ikke helt, bare nesten.

I kveld er det bare lek.

Halvnakne, kåte og rampete, tunga hans erter meg, jeg erter ham, tennene mine mot beltet, han begjærer meg og leken blir villere, hardere, det er nesten alvor – nesten, men bare nesten, enda..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den dagen vi fikk vinterferie var hele skolen i kirken, det er nemlig en kristen skole. Og vi kunne skrive bønner på ark, vi fikk en stein som skulle symbolisere byrden bi bar på, og vi fikk muligheten til å tenne et lys.. for noen.

Jeg ba ikke om noe. Men jeg la fra meg den steinen og jeg tente et lys.

Vinterferien er snart ferdig, og jeg har så vidt fått med meg at den startet. Skuffet må jeg medgi at jeg nesten ikke har gjort noen av tingene jeg planla å gjøre, men det er vel aldri for sent å rette litt opp på noe. Så siden samvittigheten peker mot de tjukke hestene mine, saler jeg ponnifrøkna og legger av gårde langs langsomt tinende asfaltveier.

Så ser jeg ham plutselig, helt i enden av den lange veien, men det er utvilsomt ham.

Det er måten han sykler på, det er det alt-for-lange håret som flagrer i vinden, og jeg føler meg fanget, men ikke på en vond måte, ikke egentlig.

Det er ingen sideveier å ta av på, så jeg blir pent nødt til å ri ham i møte, men om det hadde vært sideveier ville jeg nok ikke tatt dem likevel, for jeg er nysgjerrig.

Nærmere og nærmere, og så er vi der, hei og hei, og han stopper sykkelen og vi kikker på hverandre og ingen vet hva vi skal si, hvor vi skal begynne.

Dette er fyren som manipulerte meg, som såret meg, som fanget meg, som tok meg, og dette er fyren som elsket meg, som viste meg nøyaktig hvor høyt sommertrær kan bruse, dette er fyren som delte skyggen min på asfaltveien, og som flettet hjertet mitt inn i sitt.

- Du, jeg er så lei meg for alt, sier jeg, smiler forsiktig, og han ser opp på meg der jeg sitter på den brede hesteryggen. Han sier at jeg ikke skal tenke på det. Og jeg gjør ikke det, selv om jeg vet.. at jeg har sagt mange vonde ting, men det var så mye som var vondt, så mye som skrek etter å få komme ut, så mye sinne og frustrasjon, mye jeg måtte si, ikke bare for å såre.. men fordi så mye var sant, smertefullt og fælt, men sant.

Jeg nikker, og jeg ber ikke etter hans unnskylding, for jeg vet at jeg ikke kommer til å få den. Han kommer aldri til å innse.. alt. Eller noe.

Men det er så godt. Å kjenne at bitterheten er borte. Og jeg ser ham inn i øynene, og jeg husker.. hvor mange timer har jeg ikke stirret inn i akkurat disse øynene? Intensiteten i kjærligheten vi hadde, er alt som er verdt å huske nå.

For selv om. Det var vondt. Og det var dødt. Og det var sårt. Og det var blodigler mot huden og skår i øynene. Var det også noe annet, noe helt annet, for det er ingen død uten liv, og en tid var det noe glødende hett, noe brennende ekte. Det var det første møtet med den virkelige kjærligheten. Hvis-du-dør-dør-jeg-også-kjærligheten.

Og så er vi der da. Endelig er vi der, eller her, at vi smiler til hverandre. Nei, vi ler. Vi ler og vi ler og vi ler, for vi har alltid ledd så mye sammen, humoren vår er enda et godt sammensveist kunststykke. Vi snakker, tar igjen litt av det tapte og alle de vonde minnene, følelsene, ordene.. er endelig borte.

Så er en time plutselig gått, vi planlegger å møtes igjen mens han enda er her på ferie, og jeg traver videre, og undrer.. er det virkelig slik, er livet og menneskene og relasjonene.. bare en eneste stor prosess?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Uekte, ekte, hvem bryr seg, når alt kommer til alt er livet bare en eneste stor illusjon uansett, er det ikke så?

Nei, for faen. Jeg bryr meg.

Utestedet er kvelende hett, musikken, menneskene, alkoholen, lydene, stemmene, latteren og lukta av innrøkte skinnmøbler. Det brenner tre lys på et fat på hvert bord. Det første lyset på mitt bord, slukner allerede. Røyken stiger opp som en grå spiral, forsvinner etter hvert, lukta av stearin og røyk, tett i nesa.

Han sitter noen bord unna. Og det spilles ballade. Helvetes ballade. Han spilte den til meg en gang, den balladen.

Hallelujah.

I de aller seneste nattetimer, når verden er åpen og spennende og uforutsigbar, da sies det så mangt. Og det danses. Det kysses. Det knulles. Det hviskes. Det ropes. Vennskap dannes, og vennskap brytes. Alkoholen er en farlig venn.

Man kan snakke om alt, om livet, om kjærligheten, om verden og universet. Man kan ligge så tett som bare ekte elskende gjør, man kan kysse som om hele eksistensen er, akkurat det, og mer, mer, mer. Og det gjør ingenting om man blir edru underveis. Desto bedre er det. Fornemmelsen av å bare være to, i hele universet, er alt som teller. Veggene er lukkede speil.

Og vennskap. Om så på et badromsgulv. Fortrolige samtaler for ører som aldri skulle hørt, men ører som hører og stemmer som gir, varme, støttende ord.

Men ingen solnedgang uten soloppgang.

Dagen derpå, the walk of shame, senkede blikk. Og i blant. Ikke så mye som et hei. Hade’et var siste ord i boka.

Jeg hyler innvendig. Jeg hyler! FOR FAEN. Jeg bryr meg.

Ekte, uekte, that is the real question.

Og det blir uekte. For om det ikke er ekte, da er det bare et alternativ. Om man ikke har, du vet. Varme sterke armer å synke inn i. Blikk å drukne i. Lepper å reddes i. Et hjerte å lytte til. Latter og små, interne vitser, hemmeligheter som hviskes både natt og dag, som ikke forsvinner, pust som varer, som ikke slutter, klokker som går, tikk-takk, men tida går ikke, den kommer. Den er og den kommer.

Men har man ikke det. Da blir det bare..  fest og fyll, og tunger som smaker tobakk, som ikke er riktige i munnen, som gjør alt feil, og hender som bare tar og tar og tar. Og det er helt feil, alt, egentlig, men likevel, til syvende og sist.. er det bare så innmari godt å få ligge helt, helt tett inntil. Selv om det er uekte. For varme er varme, i alle fall der og da.

Dagen derpå, den kvalmende lange gåturen ut og hjem, langs våte asfaltveier. Skitten. Og mer ensom enn noen sinne før.

Det spilles ballader. Kvelden er rolig. Det andre lyset har brent ned, røyken stiger som en grå spiral opp i rommet før den forsvinner til ingenting. Vi veksler et blikk. Smiler spakt.

Det er lenge siden nå, alt som var. Og det er mye som er både usagt og mye som er sagt alt for mange ganger. Det er smerte og kjærlighet og sinne som endelig har rent ut i sanden, for begge to. Endelig er vi på samme nivå. Det er ting som aldri skulle blitt sagt, men ting som ble sagt likevel. Fordi de var ærlige. Endeløst smertefulle, men ærlige. Og kjærligheten.. var.

Jeg smiler spakt. Den var. Vi vet det begge, vi vet liksom alt nå, nå som det er helt over uansett.

Jeg reiser meg, kler på meg kåpa og lukker veska. Det siste lyset brenner enda. Det gjør det. Og det er ekte.

Jeg er ikke ferdig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rastløsheten er en kløe i knærne, en iver i fingerspissene, hjertebank som øker og sender varme vibber opp gjennom halsen, tørker tunga, andpustne åndedrag.

Ute snør det. Det snør og snør og snør, hele verden er hvit og grå og dalende ned mellom nakne, greiner, for trærne er sånne høye tynne skygger i det fjerne, harde i skyggefarger og bleke mot den grå himmelen og all snøen. Det snør intenst mye, men ikke intenst hvitt. Mest bare grått. Hvitspraglet grått.

Kvelden kommer med båten. Båten som kommer sigende gjennom alt det svarte, baner seg vei med frontlysene som veivisere. De sveiper blå over det svarte dypet, blå over isdamp og kulde og mørke bølgekrusninger. Det ser nesten trolsk ut. Så legger båten til, mennesker i tykke vinterjakker og kåper og med tunge bager stiger av, før vi som står og venter kan stige på. Landgangen gynger. Dekket er glatt. Trappa bratt. Døra tung. Så er jeg inne i varmen. Båten summer lavt med myke seter og teppegulv. Kantina er stengt. Jeg finner et ledig sete, synker ned og kikker raskt ut av det mørke vinduet.

Jeg er den følelsen. Den der ubestemte, deilige følelsen av uvisshet og rolig aksept, blandet med spent forventning og eventyrlyst.

Jeg vet ikke om verden er min eller om jeg er verdens. Vi duver, vipper og vugger i takt med båten som siger ut på havet igjen. Uansett hva, er vi i havets hule hånd nå. Det er ikke annet å gjøre enn å la det bære oss, frakte oss, ta oss. Bort. Hvor? Til kaia med det gule ventehuset. Det er alt jeg vet.  Alt. Videre er veien enda ukjent.

Smiler spakt. Legger beina i hvilestilling over ryggsekken. Lukker øynene, og slapper av.

Jeg er i verdens hule hånd, og slik skal verden bli min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De siste dagenes tunge skydekke, letter omsider og tilbake ligger snøkrystalliserte trær og hustak lunt gjemt under skarp, blå himmel.

Dette er en dag for blå ullkjoler og tynne ullstrømper i støvelettene, og jeg går med skritt som dempes mot snøen, og jeg tenker, postkort. Det er et sånt fint lite ord som bruker å snike seg inn i hodet mitt på dager som denne.

Postkort. Ei lita småbygd ved kysten av Helgeland, omringet av både skog og fjell og hav, stille pustende frostrøyk og åpen vinterkulde, små firkantige hus langs smale veier, og snøtunge greiner som henger hemmelighetsfulle over stakittgjerder og hvit asfalt. 

- Herregud, som jeg savner deg!

Telefonen er klam mot øret og tårene lurer i øyekroken.

Det er ingenting som er helt det samme uten henne, en av mine aller, aller beste venninner. Man vender seg jo til alt, men bare tanken på hvor mye bedre alt ville vært om hun hadde vært her, gjør meg trist. Jeg liker ikke å være trist.  Det gjør ikke hun heller. Så vi tenker fremmover, mot sommeren – den varme, dype sommeren, trygt gjemt mellom svidd asfalt og lun skog, litt imellom og litt midt i – og så legger vi planer. Festivalplaner og togplaner og sykkelplaner, på kryss og tvers av hele landet, og tankene drister seg vågale videre, langs tørre, brune togskinner til varme, fuktige strøk, sykkelstier som slynger seg vei mellom fjell og daler og fremmede sjøer…

Jeg er på skolen er par timer bare, så er jeg ute av de doble glassdørene igjen. Spenst i stegene, og iver i kroppen, jeg skynder meg hjem hvor jeg lar den blå ullkjolen gli av og falle i dunge ned på gulvet. Erstatter den med glattslitte lærchaps i cowboystil med frynser og hele pakka, og så er det bare å telle minuttene til jeg sitter på den bare, svarte hesteryggen og føler rytmen av den stolte hesten under meg. Og det er ikke lite å skryte av heller. En hest som i en årrekke har vært kjent som en av Nordlands vakreste avlshingster, har gjerne vakre bevegelser.

Vi rir opp i skogen.  Det er hvitt. Stille. Pustende. Vakkert. Vi galopperer opp en bakke. Lett puddersnø som drysser fra trærne.  

Hjemme er rommet blått. Selv om veggene er av lysebrunt treverk og gulvet i like lys parkett. Men det er blått likevel.

Jeg sklir ned på gulvet fordi de gamle dagbøkene mine ligger stablet på nederste hylle i bokhylla. Jeg leter etter en spesiell, men det er en annen som fanger oppmerksomheten. Under støvet, en tynn, hvit bok som får meg til å glemme alt om tid og sted. Jeg åpner opp med ivrige fingrer, det knirker ikke i permene, den har blitt åpnet av mine hender hundre ganger før. Men det er lenge siden nå. Lenge siden, og minnet av det siste møtet med kjærligheten som fyller hver side i akkurat denne boken, får meg til å undre. Er det mulig…

Er det mulig at slik sorg, slik kjærlighet, slik lengsel, slik lidenskap, slik glede, slikt sinne – slike sterke, sterke følelser – bare kan bli borte. Tomt. Helt tomt. Ikke en eneste strime av lys, av farge, av liv. Alt er borte, den største lidenskapen jeg kan tenke meg, har rent ut i havet og forsvunnet som om akkurat det var den mest naturlige ting i verden å gjøre.

Så er jeg på biblioteket. Det lukter bøker og permer og blekk, og en svak eim av oppussing og maling har trukket seg inn i alle hyllene og bordflatene.

Forventning i fingertuppene. Bøker som knirker når jeg åpner dem. Det lukter nytt. Spennende, lokkende, uforutsigbart.

Det var en gang en kjærlighet. Nå er det øyeblikk. Og snart er det eventyr.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så blir det kveld, selv om det nesten er det aller siste jeg vil. Men det er lite å gjøre med det, annet enn å huske å puste. Puste, puste, puste. Opp i taket og rundt i veggene og gjennom det blå vinduet. Visste du at når en bil kjører forbi reiser hele rommet til eventyrland? Blålys og vugging og bisarre mønstre i sene nattetimer, over lyst panel, skyggelys eller lysskygger, sånne som bare sniker seg vei, inn, ut, pust, pust.

Det er bare så vondt som man selv gjør det til. Ikke vondere, ikke mildere, av og til litt av begge, men for det meste må man bare bite tennene sammen og klare det. Det er det som er det vanskelige.

Men jeg er sterk, jeg er det selv om det ikke er det, så god natt, og glem ikke å puste selv om du kanskje er alene og ikke har noen bak deg, rundt deg, foran deg, over deg, under deg som minner deg på at det er akkurat det du må gjøre.

Puste, selv om det ikke er nok, men fordi det må til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er kjærlighet? Jeg sukker, dypt, lengtende, frustrert. Alt er bare, ikke, kjærlighet. Og evigstore spørsmål og dype tanker i bølgesvarte nattetimer.

Men jeg hadde det, hadde jeg ikke?

- Hva er dette?

Jeg hoppet opp fra senga, og ilte bort til hjørnet av rommet. En grønn haug, ved foten av kommoden. Jeg grep tak i stoffet, og trakk opp det som viste seg å være en t-skjorte. Så en bukse. I grønne, dype farger.

- Men… er du med i heimevernet eller??

Jeg snudde meg med klærne i armene og spørsmålstegn svevende over hodet. De danset over rommet, bort til senga hvor han lå på mage med hodet hvilende på armene. Han smilte av forundringen min. Et sånt rolig, fint og tilfeldig lite smil, så typisk ham.

- Visste du ikke det?

- Nei, selvsagt ikke. Du har jo ikke fortalt det.

Han lo. – Liker du det ikke?

- Hadde du likt det om jeg var med i heimevernet?

Han nølte. – Det spørs.. Jeg vet ikke om du hadde kledd den vide buksa.  

Jeg hevet et øyebryn i overraskelse. Han sa ikke mer, så jeg lot ham stille observere mens jeg lot de smale fingrene mine åpne beltet, før jeg gled opp den korte glidelåsen og førte dongeribuksa ned. Over lårene, ned langs leggene, før den var av, og jeg lot den ene fingeren løpe lokkende opp langs trusekanten. Vrengte av meg toppen, og lot de sultne øynene hans smake på den halvnakne kroppen min. Men bare nesten, bare litt. Så gled jeg inn i den grønne heimevernsbuksa, lot den hvile på hoftene og avsløre den røde truselinja.

Det så bra ut. Jeg visste det så bra ut. Den store buksa som hemmelighetsfullt hvisket om de glatte, velformede lårene under, før den solbrune magen min fanget all oppmerksomheten og fungerte som teaser for de myke brystene i den røde bh-en.

- Kler den meg ikke? 

Han svarte ikke. Bet seg litt i leppa. Et par små sekunder ble han bare liggende, pinefullt stille. Men så var han på beina, og med en eneste glatt bevegelse som fikk meg til å hyle i overrasket fryd, sveipet han meg opp i armene sine før han kastet meg varsomt ned på senga. Jeg forsvant nesten i de hvite teppene og putene, men likevel ikke, ikke i det hele tatt, egentlig, for jeg var alt, dunkende av lyst, lyst som vibrerte helt ut i fingertuppene, og jeg trakk ham inntil meg, over meg, rundt meg – for han var alt, alt, absolutt alt.

 Jeg smiler her jeg sitter. Et år senere. Langt unna, bestemt plassert i en annen virkelighet. Datamaskinen summer lavt. Ute er det vinter. Inne er det tre skjeer sukker, apple, cinnamon and raisins i en blå-hvit kopp med ellers rykende varmt vann. Akkurat nå, er det min kjærlighet. Og merkelig nok, er akkurat det bare.. nok.

Jovisst. Jeg lengter etter sterke, varme armer å søke tilflukt i. Lengter etter en naken brystkasse å hvile hodet på i de sene nattetimer. Lengter etter den vage fornemmelsen av lette fingerstrøk som dukker opp mellom den der duvende, tunge bølgesøvnen.

Men jeg vet.

At det øyeblikket var fint, men det var også alt. Øyeblikk. Kjærlighet? Akkurat da, kanskje, men det er ikke slik jeg er. Sånt henger ikke på greip for meg, den der kjærligheten, den gjør bare ikke det. Den er best i små drypp.

Så nå er det bare å vente. La lengselen rive i meg. Vokse. Vokse så mye at jeg en dag er klar for det store, og ikke føler trangen til å gjemme meg bak sofaen og trøstespise magesyketabletter, knappe to måneder inn i det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av og til forsvinner jeg bare. Verden blir så innmari stor. Og jeg blir så innmari lita. Og det er ikke så rart. For tross alt, jeg er jo bare en ei lita pie som ikke så mange kjenner til, boende i et hvitt lite hus i ei småbygd langt Nord ved helgelandskysten i Norge.

- Du virker så målrettet.

Stemmen hans var dyp og ru, vibrerende opp gjennom halsen og ut gjennom munnen. Ansiktet var ubarbert, leppene litt sprukket og det glimtet i øynene. Jeg fikk et plutselig flashback tilbake den første gangen jeg møtte ham.

Jeg hadde trodd moren til jenta jeg brukte å passe, var alenemor. Jeg hadde jo aldri sett mannen hennes, og det er ikke så uvanlig med enslige mødre i midten av tjueårsalderen. Men en dag jeg kom inn i stua for å hente ungen, satt han der. På akkurat samme måte som han gjorde nå. Henslengt, avslappet. Han måtte vært rundt tretti, nærmet seg kanskje førti. Det første som slo meg var at han måtte ha vært kjekk i sine yngre dager. Og det første han sa til meg, var:

- Herregud, så nydelige øyne du har. Gav meg total bakoversveis og fikk meg til å tenke på klassiske b-filmer med professorer som knuller de unge studentjentene sine med kontorpersiennene trukket godt ned foran alle vinduer. Og ironisk nok viste deg seg at han jobbet ved høyskolen.

Som om ikke denne bygda er liten nok fra før av, skrumper den iblant bare inn. Skikkelig inn. Det er nesten som om røttene til trærne åler seg inntil hverandre under jorda, og trekker de tykke stammene etter seg. Til slutt står alle trærne tett sammen og klemmer hverandre hardt med greinene sine. Og i mellom disse lidenskapelige trærne skal vi, stakkars innbyggere, smyge oss vei imellom. Av og til er det veldig upraktisk å bo på en plass med så mange trær.

Det er som om alle vet. Som om alle skjønner. Som om jeg er en åpen bok, åpen for gransking, omtale og nødvendigvis også slakting. Bokslakting.

Det er i grunn ikke noe jeg som blogger har rett til å klage på. Jeg velger jo selv å legge ut livet mitt på nett. Men takk og lov er det nesten ingen jeg kjenner som vet om bloggen min. Og takk og lov er det ingen i min vennekrets som blogger på svenske Aftonbladet eller VGB.

Men likevel er det som om alle bare vet.

Og jeg åler meg vei mellom de lidenskapelige trærne, og de er ikke fornøyde med å bli avbrutt, så greinene risper opp klærne mine, skjærer gjennom huden min, iskalde, sylskarpe, frosne vintergreiner. Tørre, harde, jeg blør og det renner tårer ned ørene, men jeg kommer meg gjennom, plutselig er jeg inne i den lange hvite korridoren, og inne på skolen er det heldigvis trefri sone. Og jeg smiler fornøyd med meg selv – overkvinne over den voldsomme drapsskogen – helt til jeg ser at alle de andre klaprer vakre av gårde på svarte stiletthæler, iførte glatte silketunikaer uten så mye som en eneste flenge, uten et eneste kutt i panna. Og det står jeg. Som Rambo i kvinnelig, maltraktert form.

- Målrettet.., smilte jeg. – Mmm. Jeg er målrettet. Det har jeg alltid vært.

Han nikket rolig på hodet, lot øynene saumfare ansiktet mitt og slikke opp litt av all denne målrettheta. Han nærte av andres styrke. Det var noe av det første jeg hadde funnet ut om ham.

Jeg følte meg sterk sammen med ham. Sterk fordi jeg visste at jeg hadde overtaket. Han var bare den hverdagskåte pappaen til en unge jeg brukte å passe, alt for gammel for meg og med alt for god selvtillit. Han fristet ikke det minste. Men han hadde sin aura, en sånn sterk aura som gjorde ham spennende på sin måte. Men det som var mest spennende, var at han hadde så lyst på meg.  

Jeg nærte av lysten hans. Og min iskalde evne til å avvise og med ørsmå tegn vise hvem som hadde det siste ordet.

Og likevel. Blir målrettede lille Maria nesten borte.

Det går så fort. Så er alt snudd på hodet. Så vet alle alt om meg. Så er jeg bare gårsdagens sladder og morgendagens servitør.

Jeg får lyst til å gjemme meg under senga.

Men jeg er ikke en sånn jente som går rundt og gjemmer meg under senger. Ting fungerer jo ikke slik.

Så jeg kler på meg, og hopper opp på hesten i stede. Store, vakre hesten min. Min elskede, trofaste venn. Nordlands vakreste vallak. Ravnsvart, med lang duvende man, og store hover med hvitt hovskjegg, bles i panna og med et blikk som får de fleste hestekyndige til å stoppe litt opp og granske.

Det oser respekt av ham. Så mye respekt at trærne krymper sammen og kaster seg tilbake, ramler nedi grøftene og blir liggende der, knelende mens vi majestetiske duver forbi. Nattehimmelen puster ut og eser utover, oppover igjen. Bakken senker brystet, og tar oss tilbake til respektabelt nivå.

Og siden det er natt, er det ikke en sjel og se ute.

Verden er min igjen. Jeg puster, smiler, er selvsikker og vet det godt.

De må for faen bare vite hva de vil, si hva de vil.

Jeg kommer ikke til å ta skade av det. Ikke det minste. 

 Jeg skal le. Det har jeg nemlig bestemt meg for.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Åååh, jeg er så sint som jeg ikke har vært på lenge. VGB går meg på NERVENE. Og i dag mistet jeg mitt elskede kamera. Råtips: ikke galopper som en villmann på et digert jorde med kameraet liggende i en åpen lomme…

For oss bloggere som faktisk ikke blir lest av hundre stykker, er wordpress det verste som kunne skjedd. Adm, vil dere virkelig sende oss i isolat eller?

Hvis noen får en venneforespørsel av meg, uten å ha fått meg seg vårt ”vennskap”, så håper jeg inderlig ikke dere lar det gå for hardt innpå dere… Ser på vennelista som favorittliste.

Bare innmari synd at det ikke går an å legge til noen av de bloggerne jeg leser mest… Når man søker på ”Mad” eller ”Madrugada”, burde ikke Mad med bloggen Madrugada komme frem da…?

Så kunne jeg også gjerne tenkt meg at savnede innlegg kunne lure seg tilbake på riktig plass igjen.

Og kan noen hjelpe meg med å få knøvla frem et profilbilde?

Hvis noen – mot all formodning – ramler innom dette innlegget, og synes jeg virker en anelse småsur, så regner jeg i grunn med å få full cred for det og min ENORME besinnelse her. Jeg er Nordlending, og denne type rolig saklighet kommer IKKE av seg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han sitter på den andre siden av rommet. Ser ikke en gang på meg. Jeg som har stylet meg opp etter aller beste evne. Jeg er sekstitallets vakreste, bare at dette er 2009, men det gjør ingenting, for høye skjørt med dypt utringede silkebluser under, er på moten igjen. Svart og rødt. Det er farlige farger. Vet han ikke det?

Det hadde vært godt å bare bli holdt. Bare det at det selvsagt ikke var alt. Men godt, ja. 

Og jeg ba ham ikke om å elske meg. Jeg ba ham ikke om å forelske seg i meg. Jeg ba ham bare om å knulle meg.

Og nå ser det ut som det er akkurat det han gjør, bare minus det siste. Jeg kjenner en idiotisk trang til å le. Så jeg ler. Latteren drukner nesten i musikken, men bare nesten, og de nærmeste kikker på meg og spør hva det er. Jeg trekker på skuldrene, men siden de enda er forholdsvis edru, fortsetter de å stirre på meg, så jeg later som om jeg synes jeg selv er fryktelig morsom, og forteller dem likegodt at jeg nettopp fikk noen til å drikke en edderkopp. For det gjorde jeg. Den hadde forvillet seg nedi drammen min, klamret seg halvdød til glasset, helt borte på Bacardi Razz og en liten skvett Sprite. De lange beina trukket hjelpeløst inn under kroppen. En slik gylden mulighet til å gjøre faenskap, lar en bare ikke gå fra seg. Så jeg ga drammen til en kompis, oppmuntret ham til å styrte og lo rått.

Jeg byr meg ikke fram. Jeg knepper ikke opp den siste knappen som kan kneppes opp på den røde silkeblusen, før anstendigheten setter grensa, jeg sender ham ikke lange, dype blikk og jeg setter meg ikke rundt samme bord som ham og flørter ham i senk. Ikke fordi mine egne moraler sier meg at sånt gjør ikke ekte jenter, for jeg er alt for impulsiv til å lage moralregler, og enda verre – følge dem.

Men fordi jeg har andre planer.

Dagen derpå, etter den andre gangen. Et ørlite øyeblikk foran døra, en ørliten bevegelse, en grov overskridelse av reglene, og et klassisk eksempel på at jeg ikke er en regeljente. Bare det at det var han som gjorde det. Han kom bak meg, og smøg armene om livet mitt. La hodet ned på skuldra mi, og pustet meg i øret, lot tennene så vidt streife øreflippen, og jeg flettet hendene mine inn i hans. Så ømt. Så kjærlig. Så klassisk.

Og så var det over, vi lukket døra etter oss og med ett var alt som før, men akkurat det øyeblikket, det lille, uskyldsrent vakre øyeblikket, det satte seg fast i meg med en eim av en sånn svak, ubestemmelig sorg dvelende mellom linjene.

Det er enda tidlig på kvelden. Han sitter på andre siden av rommet. Ser ikke en gang på meg.

I ett-tida skal vi videre. Jeg holder ham igjen når de andre forsvinner klaprende og leende og bråkende langs svarte natteveier og inn i det ukjente. Jeg dytter ham inn mot veggen. Varsomt, men bestemt. Jeg leser forvirringen i øynene hans og kjenner lukta av etterbarberingsvannet hans tett i nesen, for så nær er jeg, jeg er så nær ham at alt han ser i mørket er øynene mine. Jeg vet, de er nattesvarte, intense og jeg kysser ham så lidenskapelig at begge på et blunk er edru. Armene hans legger seg harde om den kåpekledde midjen min, han presser meg inn mot seg og jeg vet at an ønsker seg, med hele seg, meg, bare meg.

Og da går jeg.

Mission accomplished.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(Derfor: http://www.vgb.no/28597/perma/404391)

Det tar litt tid før alt blir som det skal være igjen. Jeg okkuperer meg med både mine hester og andres hester, rir og trener og tømmekjører, lærer og arbeider, og slipper ikke noen andre tanker inn. Ikke før kvelden er der, og en skulle tro jeg var sliten nok til å sovne straks hodet treffer puta.

Men slik er det ikke. Jeg blir liggende og klamre meg til bamsen min, mens jeg prøver å varme de iskalde føttene mine med leggene, og så blir jeg liggende og vri meg og snu meg lenge. Desperat etter å stenge ute tankene og følelsene, men det går ikke. Før jeg vet ordet av det ligger jeg på rygg med tårer rennende ned langs kinnene og inn i øret, og når jeg snur meg litt finner de til og med veien opp langs panna.

Jeg møter henne dagen etter. Langs veien, og vi går med sammenbitte steg som nesten har forbigått hverandre nokså lydløst, før jeg rett og slett bare ikke klarer mer.

- Fy faen! Roper jeg til henne, og tenker ikke to ganger over at vi befinner oss rett ved røykehjørnet til de Store Ungene, altså høyskolestudentene, og der blir det stille, mens hun kommer mot meg og roper tilbake; – Hva er det med deg? Hvorfor er du så sint på meg?

- Hva er det med meg? Hva er det med deg?! Skjønner du ikke hvorfor jeg er sint?

Og så blir vi stående og rope og kjefte og rase og til slutt er vi enige, selv om det tar tid før hun faktisk ser ut til å skjønne hvor dypt hun såret meg. Men når hun gjør det, begynner vi å gråte. Begge to. Klamrende til hverandre.

- Jeg trenger deg, hvisker jeg hest. – Og jeg er lei for at jeg klikka på deg…

Så vanskelig og så lett. Jeg går hjem igjen med lettere steg, men det er likevel enda litt vanskelig. Det er bare slik det er, når man blir ordentlig-ordentlig såret. Men jeg tenker at jeg både må og skal legge alt helt bak meg, for hun er så mye viktigere for meg enn ham, og han skal ikke ta henne også fra meg.

Jeg skal være sterkere.

Og jeg er sterkere. Vennskapet vårt er sterkere, og dagen etter får vi solfri – ja, sånn ekte solfri som ungene på grunnskolen får – og da er vi ikke treige i vendingene.

Lettet over at alt er som det skal være igjen og klare på at det aldri skal skje igjen, skynder vi oss hjem og saler hestene. Rir med iver og pågangsmot og i så vill galopp at alt vi kan gjøre er å le og hyle litt og klamre oss fast og nyte farten i kroppen, vinden i håret, og årets første solstråler som ligger så myke og varme over frostharde, gule åkrer. Og som speiler seg i øynene våre.

Litt vilt, litt fint, litt lykkelig.

Litt perfekt.

Og egentlig veldig.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er et yrende liv på den vesle kafeen. Jeg sjonglerer oppvask med kassebetjening, vaffelsteking, kaffekoking og bordtørking, lager iskuler til barna og smiler til kundene. Det går fint. Jeg trives, i dag er det fint å jobbe på kafé.

Så plutselig ser jeg ham. Han kommer gående inn sammen med familien sin, er visst hjemme på besøk for helga, og hjertet mitt fryser fast midt i mellom to slag. Jeg kjenner koppene på brettet jeg er i ferd med å sette ned på benken riste og dunke faretruende mot hverandre. Jeg skjelver. Kjenner meg varm og kald og sint og redd samtidig.

De står foran meg, på den andre siden av kassa og benken, hele familien, en gang så kjent, og fortsatt så sterkt i minne. Det blir sånn, når man har vært sammen med noen lenge, man blir kjent med hele familien.

Det blir noe kluss med kassa og kortautomaten, og midt i det hele står han og kikker på meg. Jeg møter blikket hans, og han smiler. Jeg presser frem et lite smil tilbake, vet at det er kaldt, men klarer ikke noe annet. Vil ikke noe annet. Så jeg konsentrerer meg om jobben, og heldigvis, det går.

Med skjelvende fingrer lager jeg en espresso og går for å levere den til ham. De sitter helt ved vinduet. Han med det lange håret og de stive øynene, frakken har han hengt fra seg over stolryggen. Jeg ser ikke mer på ham, sier ”En espresso, værsegood”, og så ber jeg Hassan om fem minutter, og rasker med meg jakka og går ut i januardagen.

Den kalde lufta kjennes som en velsignelse mot ansiktet og lungene, og jeg puster grådig inn mens jeg går med raske steg, bort fra vinduet der hvor han sitter og runder svingen og setter meg på nærmeste trapp. Jeg lener ryggen og hodet mot veggen, og kjenner at jeg er svimmel. Finner frem en moccapose, og skyver den på plass inn under leppa før jeg lukker øynene og sukker dypt.

Han var min aller første kjærlighet. Jeg gav ham mine blanke ark, og han fylte dem med ting de aldri skulle blitt fylt med. Men jeg var for ny i spillet til å innse det, for blindt forelska og for lite bevisst på hvordan ting burde vært, skulle vært.

Jeg hadde alltid vært stolt av å være uavhengig og fri, sterk og likegyldig ovenfor andres meninger. Jeg var ikke sånn som de andre jentene. Jeg var ikke noe jåle eller nikkedukke. Jeg danset ikke etter noens pipe.

Trodde jeg.

Jeg har aldri følt meg svakere, mer hjelpesløs og ubrukelig som da jeg var med ham. Han var full av fine ord og tanker, men i virkeligheten var de bare skalkeskjul for alt som lå under.

Han var min første, på alle måter, og jeg var ikke klar. Men bak ord som lot som jeg hadde all tid og alle valgmuligheter i verden, var det bare en vei og gå.

Jeg blir sittende på den kalde trappa lenge.  Lar snusen få sin virkning og holder øynene tett lukket, tenker tilbake og kjenner at jeg er sint og frustrert. Jeg er sint på ham og frustrert fordi jeg enda ikke klarer å sette fingeren på alt som var, og så er jeg så innmari skuffet og skamfull over den jeg var sammen med ham. Alt jeg godtok og fant meg i… Jeg vil ikke en gang tenke på det, mest fordi det er så mange tomrom som bare er sinne, men også fordi det enda gjør vondt. Ikke fordi jeg savner ham, men fordi han tok så mye fra meg.

Jeg klarer ikke la være, tenke, tankene bare er, altoppslukende og store og vonde og diffuse.

Men alt går jo. Før jeg vet ordet av det er de ute av kafeen, og jeg jobber videre. Tenker ikke mer på ham. Ikke på hele dagen. Ikke før klokka er nesten elleve på kvelden og jeg får det for meg at jeg skal ut. Jeg får nemlig melding fra Stine, om at han er på samme fest som henne, med røyken i handa. Det tar meg knappe to sekunder å bestemme meg, så står jeg foran speilet på badet og sminker meg omhyggelig og etter aller beste evne.

Nå er det hans tur til å føle seg varm og kald og sint og redd, for nå skal jeg ut på min hjemmebane.

Jeg pynter meg, ordentlig-ordentlig, vet at jeg ser bra ut, så tar jeg på meg skolettene og kåpa og forsvinner ut i januarnatta med målbevisste steg og kamplyst helt ut i fingertuppene.

Musikken fra leiligheta overdøver hælene mot asfalten og den raske pusten min, hendene er lunt gjemt i kåpas dype lommer og jeg haster opp trappa og inn i gangen.

Leiligheta er halvmørk, full, jeg entrer med en liten sving med en kompis og så setter jeg med ned sammen med Stine.

- Hvor er han?

Hun heiser på skuldrene, men svaret blir besvart av seg selv. Han kommer ut fra badet, og øynene hans finner straks meg. Et ørlite sekund, ikke mer, så rygger han tilbake og låser seg inne på do igjen.

Jeg blander meg en dram og ler med henne. Snakker litt og kjenner at det er godt å være ute igjen. I øyekroken registrerer jeg en viss trafikk av folk inn og ut av badet. Jeg spør en felles kompis av oss om det er drama på gang, og han nikker med et ørlite smil. Nesten unnskyldende. Og da skjønner jeg det. Jeg skjønner det samtidig som Pia, som bor der, lukker seg ut av badet og kommer mot meg med nølende skritt.

- Kan jeg få snakke litt med deg? Spør hun. 

Jeg og Stine blir med henne ut i gangen, og jeg vet det lenge før hun åpner munnen, og jeg kjenner sinnet begynne å bruse i magen min, kjenner at jeg har lyst til å rive opp baddøra og rope til ham, smekke ham ned. Det finnes jo for faen grenser! Dette er min hjemplass, min hjemmebane!

- Hør, Espen klarer ikke å være her så lenge du er her… Jeg er lei for det, men jeg kjenner jo ikke deg så godt og…

Og Espen er en manipulerende liten jævel som nok allerede har gitt deg dårlig samvittighet for i det hele tatt å slippe meg inn. Som sitter på do med hodet i henda og nesten er på gråten fordi alt alltid er så innmari fælt for ham.

- Kan jeg få snakke med ham? Spør jeg skarpt. Hun går for å spørre, men jeg vet at det ikke kommer til å skje, vet at han ikke tør, at han bare er en feig liten unge i hodet.

- Jeg skal snakke med ham, sier Stine.

- Nei, sier jeg, for jeg vil ikke det.

Men hun går likevel, og jeg blir stående igjen i gangen og kjenner meg sint og ydmyket fordi jeg aldri har blitt kastet ut fra fest før – og i alle fall ikke her – og det er hans feil, fordi alt alltid er hans feil, og det hele er så ironisk for når vi var sammen var han imot alt som het festing og mente alkohol og nikotin var djevelens verk, og han gav meg dårlig samvittighet for hver fest jeg satte mine bein på. Og så er jeg sint på ham fordi han er så feig og ikke en gang tør se på meg eller snakke med meg og jeg kjenner at det eneste jeg egentlig har lyst til er å banke ham opp og rope og skrike til ham alt jeg har på hjertet. Og så, midt i det hele og siden det bare ikke går fordi han har låst seg inne på do, skulle jeg ønske at Silje faktisk var der sammen med meg, fordi hun er en av mine aller beste venninner, men hun er ikke der, og det er ikke morsomt når eksen som allerede har vært slemmest i hele verden får deg kastet ut fra fest.

Jeg løper ned trappa med skolettene oppglidd i sidene, og kåpa halvveis åpen.

- Saaatan!

Jeg ringer og ringer og ringer ham, for nå har han faen meg gått for langt. Det er jo han som er den store stygge ulven, ikke meg. Men han svarer ikke, og til slutt setter jeg med ned i en stol utenfor senteret, glider igjen skolettene og kåpa og skriver en heftig melding. En melding jeg vet svir. Hardt. Og det føles godt, men på langt nær nok.

Så går jeg hjem. Frådende av raseri og indignasjon. Jeg tenker på alt han har gjort mot meg. Tenker på alle tankene og meningene jeg hadde som ikke var gode nok for ham. Som han langsomt snurret rundt på, lekte med, forandret, helt til hele meg lå flat i håndflaten hans. Jeg tenker på hvor innmari synd det er at det er han som tok jomfrudommen min, og det lenge før jeg var klar. Og det visste han. Han visste det godt, det og alt annet.

Jeg tenker på hvor sjalu han var av seg, men at han likevel brukte andre jenter for å gjøre meg sjalu. At det tok han et par dager etter den første pausen vår før han rotet med ei anna, men at han likevel ble sønderknust og lot meg kjenne skylda for det når jeg – flere uker senere – rotet med en annen.

Jeg tenker på hvordan han holdt selvtilliten min nede med å si ting som at han var den eneste han visste om som syntes jeg var pen. Og han sa, ofte, at jeg var svak. Svak, svak, svak.

Og jeg var svak. Svak fordi jeg elsket en jævel.

Det piper i mobilen min, og jeg haster med å finne den frem. Det er fra Stine.

”Jeg snakker med Espen nå. Ikke vær stygg med ham…”

- Men faen da! Roper jeg. Og uten å tenke meg om, hopper jeg i frustrasjon, lar skolettene smelle ned mot asfalten og jeg hyler.

Og så begynner jeg å gråte.

Store, fortvilte, sinte, indignerte, sårede vinterdråper.

Skjønner hun ingenting?

Jeg er plutselig hjemme, og av rent instinkt smyger jeg meg inn under gjerdet til hestene mine, og henger meg straks om halsen på Seaking. Han er stor og varm og lun, og han skjønner at det er noe på ferde. Jeg hulker mot halsen hans, og han trekker tårene mine inn i seg og står helt i ro.

- Hoff, hvisker jeg. Jeg som var så fin. I kåpe og skoletter og med et nydelig skjørt under, og sminket og stylet på håret, og i det hele tatt… Så står jeg her ute i gjørma og lar svarte tårer blandes med svart hest.

Hun er en av mine beste venninner. Og nå har han tatt henne også. Han har tatt henne også og hun ber meg skjerpe meg og sier at hun er venn med oss begge. Etter alt han har gjort mot meg ber hun meg skjerpe meg, fordi hun støtter oss begge.

Jaså…

Jeg klamrer meg til hesten min, han humrer lavt i øret mitt, sender en sånn trygg varme ned langs ryggen min og jeg vet, med hele meg, at dette er i det minste ekte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg lyver til deg. Når jeg ler, og lover at jeg ikke gjør det. Når vi fulle går, hånd i hånd, hjem sammen. Før vi ler og ler og ler fordi du legger skjerfet og lua di i kjøleskapet sammen med det som er igjen av ølet ditt. Før vi elsker på gjesterommet til Stine. Og knekker sengen og evakuerer til det andre gjesterommet.

Og knekker den sengen også.

Det er ikke det beste. Du sier selv at du er uerfaren.

Men jeg liker det. Nettopp på grunn av det. Nettopp derfor er det det beste likevel.

Vi sover og elsker på skift hele natten. Holder rundt hverandre. Snakker om ting vi kanskje ikke ville snakket om i dagslys.

Så kommer morgenen, og jeg må stå opp og jobbe et par timer på kafeen. Når jeg kommer tilbake ligger du enda og sover. Naken og deilig. Jeg nøler så vidt utfor døren, men så åpner jeg opp og kryper inntil deg igjen. Selv om det er dagen derpå, og det tross alt strider mot alle reglene. Men vi stred mot alle reglene sist gang også.

Vi kysser. Du smaker morgen. Vi ler. Vi koser. Du stryker meg, pusker meg på armene og på magen og i nakken, og du biter meg i øret, varsomt og kjærlig, selv om det ikke er, Kjærlighet.

Så banker Stine på døra, og stikker det blonde bustehodet sitt innenfor. Smal i øynene, trøtt og kanskje litt fyllesyk.

- Kan ikke dere komme å legge dere hos meg? Jeg er jo ensom.

Og etter en stund gjør vi det. Sammen under den andre dyna hennes, som så mange ganger før. Jeg husker, før. Mange ganger. Alle gangene, kanskje. Hvor lyst jeg alltid hadde til å krype helt inntil deg, ligge tett mot kroppen din, kose med deg og kjenne varmen din. Nå er det slik. Endelig. Men ikke egentlig.

Så blir det igjen tid for å si hadet. En klem og et siste kyss, for alltid eller for denne gang, det vet jeg ikke.

Men jeg vet at jeg løy.

Når jeg sa at jeg ikke ville noe mer.

For jeg vil det.

Jeg vil kanskje ikke at vi skal bli kjærester. Jeg liker det slik vi har det nå, men jeg må ikke ha det slik heller.

Men jeg vil at vi skal ta vare på vennskapet vårt, det vennskapet vi faktisk har. Det er rart, og det er ikke sånn som vennskap kanskje burde være, skal være. Men det er også bare helt utrolig, innmari fint, og jeg er redd for at det skal bli ødelagt. Og jeg er redd for at det er mye finere for meg enn det er for deg.

Det finnes nemlig ikke så mange som deg, og jeg vil ha deg, bare ha deg, i livet mitt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ganske ukomplisert faktisk. De fleste ting er i grunn det. Nokså ukompliserte.

Men det er fint. Livet er i grunn nokså fint.

Fine folk. Alle folk har noe fint. Inni. Utenpå. På siden. Fine smil og fine tanker.

- Maria? Eple?

Jeg kikker overrasket opp fra stabelen av oppvask jeg er i ferd med å ta hånd om. Johanni står smilende med kokkehatten og den hvite skjorta, et halvt eple i hver hånd. Jeg kikker meg rundt; Hassan har gått ut for å røyke. Så jeg smiler, tørker hendene på skjorta, og så setter vi oss ned på hver vår sausbøtte og spiser eple.

- En gang du på besøk til din venn, du komme å sitte hos meg, smiler han. Jeg ler. Hele han er et stort smil, med brune, lure øyne. I slike øyeblikk minner han om en liten unge, på tross av at han er over tjue år gammel.

- Vi er ikke så gode venner lengre, sier jeg. – Ikke på den måten.

- På den måten?

- Jaa, vi er ikke kjærestevenner, sier jeg, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare ham at vi ikke var kjærester, selv om det så slik ut, men at vi heller ikke bare var venner, og nå er vi kanskje ingen av delene lengre. De bor nemlig i samme bygg, og han har sett oss sammen ofte.

- Ååh, hvorfor ikke?

- Jeg ble så lei, sier jeg og da begynner Johanni å le med vantro øyne.

- Lei?

- Mhm, ler jeg.

- Det jeg ikke fatter. Det er jo så godt, du har en kjæreste, og du tar vare på henne og hun tar vare på deg. Man blir ikke lei, man passer på henne.

Han sier det som om det er den største selvfølgelighet i verden, og jeg smiler vagt. Tar en stor bit av eplet mitt og venter lenge med å svare.

- Du tenker fine tanker, Johanni.

Om det bare var så lett. Om det bare var så lett, tenker jeg når jeg sier hadet til Hassan og Johanni og går ut av restauranten, ferdig for dagen.

Ute regner det. Det har snødd i mange dager. Lett puddersnø som nå trekker vannet inn i seg, lett puddersnø som langsomt blir tung og våt og ebber vekk, taktfast under alle de hundre tusen millioner dråpene som triller ned fra himmelen.

Jeg tenker på en gutt. Ikke han som jeg snakket med Johanni om, men en annen.

Det er ikke så uvanlig at jeg gjør det, tenker på en gutt, men denne gangen er det annerledes. Jeg liker det ikke. Jeg er redd. Vet at jeg på et eller annet vis har greid å tulle meg selv inn i en forelskelsesillusjon – igjen. Det er nettopp det det er. Det er alltid det det er. En illusjon som ebber vekk raskere enn snøen under regnet.

Jeg møter ham på veien hjem. Selv om jeg ikke vil det, og det er ikke bare fordi jeg lukter grillos og er sliten og svett.

Men det er ikke så mye jeg kan gjøre med det, for plutselig er han bare der. På vei i den retningen jeg ikke skal. Vi stopper, utveksler lette hei og mot min vilje begynner hjertet å dunke raskt i brystet mitt. Han er innmari fin der han står, selv om håret er vått og uordnet. Han smiler litt smålurt. Begge tenker på det samme. Og derfor er det ikke så rart at vi smiler litt smålurt, for den som bare visste…

- Hvordan går det?

Han gransker meg inngående, men ikke på en ubehagelig måte. Øynene hans er nemlig så gode. Så innmari gode, jeg tror faktisk aldri jeg har sett noen med snillere øyne.

- Det går fint! Enn med deg?

- Det går fint!

Han smiler til meg. Et sånt ekte, varmt smil som ikke så mange andre har.

- Men ja, jeg må nesten komme meg videre!

- Jaa, hadet da!

Og så lett var i grunn det. Jeg smiler hele veien hjem. Smiler fordi det aldri kommer til å bli noe mer mellom oss, men at det som var – tross alt var. Og kanskje er det ikke så farlig å leve litt en illusjon i ny og ne. Kanskje er det fint. Hjertebank og røde kinn. Bare, bare.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I noen dager kryper verden inn i hi. Et bitende kaldt, stille og hvitt vinterhi. Eventyrlig og hemmelighetsfullt. Hvite hus får hvite tak og røyk siger opp som frostdamp fra utallige piper. Greiner og trær dekkes av lett puddersnø, og den lune stillheten som følger med denne typen kulde og snø, brytes bare av små strofer med optimistisk stamfuglsang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er dagen derpå.

Jeg våkner og må gå, fordi jeg har to hester og de står inne og venter utålmodig på å få komme ut. Så jeg står opp. Vasker ansiktet og legger på ny, frisk sminke og børster håret og låner klær fra klesskapet til Stine. Så skal jeg bare si hadet, men varmen fra den nakne kroppen hans lokker meg inn under dyna igjen, og jeg smyger meg helt inntil ham og ønsker med hele meg at det at dette som er. At det er vi som er. Selv når morgenen kommer og virkeligheten langsomt glir på plass foran øynene våre.

Men det er fortsatt halvmørkt ute, så vi kysser to ganger. Kanskje de to siste. Bare timer etter de to første. Og så går jeg. Ut i gangen og sier hadet til Stine, og så er jeg hjemme i løpet av ti små minutter.

Det er fire dager siden nå. Fire dager fordi dette er den fjerde januar.

Mitt aller første nyttårsforsett. Og største. Er å være singel hele dette året. Og det er litt fint å vite det når jeg tenker på at han ikke svarte på de to siste meldingene. Og så er det innmari flaut å tenke på at jeg sendte meldinger i det hele tatt, og så blir jeg nesten litt sur fordi ingen av de edrue venninnene mine hindret meg, og hadde han svart når jeg ringte hadde jeg faktisk kommet til å sagt noe så dumt som at jeg ville ha ham en gang til. Eller to eller tre.

Det var når vi våknet at alt ble snudd på hodet. Han var alt for god. Alt for varm. Alt for snill i blikket og myk i leppene.

Det var så fint. Så innmari fint at det tar fire dager før jeg innser. På ordentlig, og ikke bare på liksom. At det faktisk bare var et one-night-stand.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var bare et one-night-stand. Ikke noe mer. Jeg var full. Og det var vel for så vidt han også. Jeg ville ha ham, og jeg visste at jeg kom til å få ham. Selv om jeg kanskje ikke burde.Men jeg var full, og det var den aller første natta i året. Jeg var i storform. Verden var min lekeplass. 

 I firetida tar vi kveld. Som så mange ganger før skal vi ligge hos Stine. Bare at denne gangen er det litt annerledes. Vi legger oss alene, mens musikken og menneskene fra resten av leiligheta presser mot veggene og døra. Det er ikke lås på døra. Faen. Rommet er mørkt. Jeg vrenger den korte kjolen av meg og kryper inn under dyna, helt inntil ham. Det er helt nytt. Aldri før. På denne måten. Etter å ha kjent hverandre i et år. 

 Vi våkner uten å våkne. Begynner nesten uten å vite det. Alt er naturlig. Hendene hans ned langs kroppen min. Leppene mine mot halsen hans. Den blå nattbuksa sklir av. Han er inne i meg mens vi enda har lukkede øyne. Huset er stille nå. Det er bare oss to. I hele, hele dette. Det går av seg selv.

Ikke slik som one-night-stands bruker å være. Jeg er ikke full. Og det er vel for så vidt ikke han heller.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det snør ikke ute. Høye skjørt er på moten igjen. Og for noen måneder siden stjal jeg et par skoletter. De er nydelige. De hadde stått i gymhallen i nesten et år før jeg tok dem. Bortglemte, nedstøvede, uønskede. Så jeg vil si jeg reddet dem.

 De er veldig spesielle. Svarte nede, men resten er av stivt, beigefarget tøy. Det er fire svarte knapper langs sidene. De er gammeldagse. Classy, chic. Ingen andre har likedanne.

I dag hadde jeg på meg dem, et svart, høyt-i-livet skjørt med seler og en rosa skjorte under. Og den grønne tøyjakka med knyting og to runder knapper. Når man går i slike klær i griseværet, sier det seg selv at man må ha en paraply. Og da er det jo innmari fint at jeg har en så flott paraply. Rød med hvite hjerter på.

Det snør ikke ute. Men i dag fikk vi juleferie. Selv om det regner og veiene er isholker. Vi gikk rundt juletreet, selv om vi går på videregående og ikke på barneskolen. Det var morsomt.

Noen fortsatt fulle, etter i en uendt festnatt, men heldigvis ikke meg. Ikke denne torsdags morgenen.

Vi danset rundt juletreet og sang julesanger og drakk gløgg. Noen av guttene hadde stilt opp i dress.

Mmm.

Så blir det juleferie.

Og ute høljer regnet ned, mens vinden prøver å rive oss overende på isen. Jeg er sterk mot paraplyen min. Den flagrer faretruende, og jeg er redd for at den skal gå i stykker.

Og det gjør den. Når jeg er nesten hjemme, tar vinden ekstra hardt i. Sliter i det røde stoffet og tvinger de tynne stengene innover.

- Nei! Utbryter jeg, og stopper. Presser paraplyen ned mot bakken, og ber vinden la den være i fred. Men vinden hører ikke etter. Den ødelegger hele paraplyen min. Stakkars paraply. Fortvilet prøver jeg å presse stengene på plass igjen, brette det glatte, våte paraplystoffet over dem. Men det går ikke.

Stakkars meg.

- Ååh… ååååh!! Frustrert hopper jeg opp og smeller skolettene ned mot asfalten igjen. Veier ubevisst med paraplyen i lufta, som for å be vinden ta tilbake skaden eller reparere. Men selvsagt gjør den ikke det, og akkurat når jeg skal til å slenge paraplyen i fra meg og langt opp i lufta, hører jeg skritt bak meg. Jeg snur meg i halvveis likegyldighet, som straks forvandler seg til krypende rødme og økende hjertebank.

- Hei, sier han med et skrått smil. Han kommer slentrende gjennom uværet i dress og finsko, som om hele verden er hans lekeplass og han ikke bryr seg om noen ting. Så vidt litt nysgjerrig på meg. Der jeg står som en fortvilet ungmøy og stamper med skolettene mens vinden river i skjørtet mitt og regndråpene ødelegger den fine jakka mi.

- Har du problemer? Legger han til, hever et øyenbryn over de isblå øynene som gransker meg inngående.

- Ja, sier jeg og føler meg som en idiot.

- Paraplyen. Eller vinden kanskje. Ødelagt.

- Ja, jeg ser det, sier han. Øyene saumfarer den forvridde paraplyen før de langsomt finner mine igjen. Han morer seg.

Jeg må le. Litt. – Faen, sier jeg. – Den var så utrolig fin.

Han trekker på skuldrene.

Og siden vi er naboer slår vi følge hjem.

- Så, du og Espen nå?

- Jaa.. Og Elise, hm?

- Hva med henne?

- Hun – dere har vært sammen lenge nå? Famler jeg.

- Nei, bare et par måneder.

- Åja.. ja..

Vi blir gående i taushet mot den rivende vinden og det øredøvende regnværet. Så skiller vi lag med to korte hadet-er, og forsvinner inn hver vår innkjørsel.

Jeg går inn og føler meg tom og trist og paraplyløs og kjærlighetsløs. Helvetes Espen, tenker jeg. Jeg liker ham ikke en gang. Så jeg kaster paraplyen i søpla og setter meg på dolokket og føner strømpebuksa mi med hårføneren.

Så ringer det på døra. Jeg har ikke lyst til å åpne. Leggene begynner så smått å tine og jeg har gråten i halsen. Men jeg går likevel. Ut i gangen, og gjennom det spraglete glassvinduet ser jeg et omriss som får magen til å slå kollbøtte og hjertet til å dunke ut av ledd.

- Hei..?

Han sender meg det velkjente, ørlille skråsmilet sitt, og det tar en liten stund før jeg legger merke til den røde koppen han holder frem.

- Kan jeg få låne en kopp sukker?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er natt. Onsdag-torsdag. I morgen er siste dag på skolen før juleferien. Jeg ligger i senga, blått sengetrekk, varm bamse. I taket striper av lys. Fra vinduet, fra en enslig bil som kjører forbi ute, fra lyset i gangen som siver inn under døra.

Jeg får ikke sove. En eller annen følelse. Eller mange. Har satt seg i brystet mitt. Holder meg våken med kriblende rastløshet. Jeg vet ikke hva det er. Plutselig er det så mange ting som dukker opp. Minner og sånt. 

 Det er snart jul. Jeg er seksten år. Snart sytten.

I fjor var jeg femten. Snart seksten.

På denne tiden i fjor var jeg stormende forelsket. Blindt forelsket. Nysgjerrig på livet og kjærligheten. Sulten på eventyr. Det var rundt denne tiden jeg begynte å dra på fest. Begynte å slå meg løs. Mistet jomfrudommen.  

På denne tiden i fjor var jeg i grunn mer enn bare forelsket.

Jeg elsket.

Med hele mitt hjerte.  

Nå. Er alt annerledes. Jeg har en annen gutt nå. Ikke en kjæreste, men en jeg har holdt på med i rundt en måned. Jeg er ikke forelsket. Skal snart avslutte det. Er bare så vanskelig. Slike ting er alltid så vanskelige. 

På denne tiden for to år siden var jeg tvunget til å gi fra meg det kjæreste jeg hadde. Min første hest. Min største kjærlighet i livet. Jeg elsket henne. Høyere enn man noen sinne skulle tro det var mulig å elske et dyr.

Men hun var så mye mer. Hun var et symbol på alt som heter ekte og fin kjærlighet. Ren og uselvisk. Jeg kjente hver linje i ansiktet hennes og hun stolte på meg over alt i livet. Det var så rørende. Når jeg skulle gi henne fra meg, hun var livredd hengeren. Men straks jeg kom, roet hun seg helt ned. Pustet rolig i hendene mine, visste at så lenge jeg var der var hun trygg. Straks jeg gikk, ble hun vill. Sparket og vrinsket som om hengeren var i fyr og flamme. Det skar i hjertet mitt at jeg skulle overgi henne til noen andre når det eneste trygge i livet hennes var meg.  

I år har jeg en annen hest. Jeg elsker den ikke. Men jeg har et minne.

Et minne som plutselig dukker så klart frem, der jeg ligger i senga mi og kikker opp på lysstripene i tretaket. Et minne fra i vår. Et spontant og vilt natteritt. Full galopp, barbak i flagrende skjørt og støvler. Det var lyst ute, varmt, sommerlig. Verden var min lekeplass. Jeg og hesten var ett i natta. Rasende av gårde. Livsfarlig fart og vill frihet.  

Jeg lukker øynene. Prøver å lokke søvnen frem. Men like fort åpner jeg øynene igjen. Begynner å tenke på Paulo Coehlo, eller hva han nå heter. Tenker på en kompis av meg.

- Jeg har lest fire bøker i mitt liv, sa han til meg for bare noen dager siden.

– Og en av dem har jeg lest fire ganger. Alkymisten. To hundre sider, men det er boka jeg har basert hele min livsfilosofi på. Bare du ønsker noe sterkt nok, så vil hele universet jobbe for at du får det.

Er det slik det er, tenker jeg. Spør jeg. Dagen etter at han sa det, fant jeg boka i bokhylla til mamma. Og jeg begynte å lese med en gang.

Er det slik det er, at vi alle har vår egen historie? Ja, jeg tror det. Hva er min? 

 Jeg har lyst til å reise. Jeg brenner etter å se verden. Nå dybder av kunnskap og erfaring. Svømme i ukjent farvann. Utforske det som er uutforsket. Møte nye mennesker. Lære deres historier. Følge min egen.  

Det er snart jul.

Tida raser av gårde i ei farlig fart. Det lukter pepperkaker, fortid og fremtid på lang vei.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alt er fint. Vi drikker julebrus siden det er den første desember, og så ser vi Titanic fordi han har hatt lyst til å se den lenge, men syntes det var for teit å se den alene. Og det er litt teit å se Titanic alene når man er gutt. Men når man er to går det fint. En gutt og en jente. Vi ligger i senga hans og holder rundt hverandre, og vi blir liggende slik at jeg bare ser toppen av tv-en, men det gjør ingenting.

Titanic er lidenskapelig og vakker og hånden hans som hviler om livet mitt er varm og trygg, og hver gang han rører på fingrene kjenner jeg varme ilinger helt ut i mine egne fingre. Det er herlig.

Smileherlig. Helt til enden er nær, og Rose er alene og Jack er død. Da renner tårene ned kinnene mine, og jeg kryper helt tett inntil ham.

- Gråter du?

- Nei… Litt…

Jeg tørker dem bort, og han legger armene rundt meg. Så kysser vi lenge mens rulleteksten farger rommet svart-hvitt, og jeg har varme ilinger fra topp til tå.

Alt er fint. Det er fint når han snurrer meg rundt foran døra, og sier at det er akkurat som i filmen.

- Ja, faktisk, smiler jeg, – Selv om du ødela alt med å si at Rose faktisk snurret med kameramannen.

Han ler. Og ønsker meg en kjempegod natt, før han kysser meg og jeg forsvinner ut i adventskulda.

Hele veien hjem tenker jeg hvor utrolig fint det hadde vært om det hadde hengt store, røde julesløyfer i de svarte lyktestolpene. Lett kurvede, svaiende og julerøde.

Kjærlighetsrøde.

Jeg smiler og kjenner lukten av vaffelkaker selv om det er vinternatt. Det lukter så sterkt at jeg ikke blir det minste overrasket når jeg kommer hjem, og ser at det står to, fortsatt varme, vaffeljern på benken. Det er heller ikke det minste rart at det ligger en uåpnet adventskalender der til meg.

Det som derimot er rart, er at jeg våkner neste morgen før vekkerklokka ringer, og egentlig uten å våkne, og tenker på ham. Det er rart og det er fint og det er uvant og det er nytt og det er litt skremmende, men mest av alt er det bare innmari deilig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 You’re just a piece of past, just a glimpse of faded smiles

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Allerede når jeg går langs veien mot huset hans, kjenner jeg at jeg er på tur inn i et ferdigskrevet kapittel. På vei til å rive opp et grodd sår. Og likevel går jeg. Vi er jo venner. Gode venner. Det er fint å ha gode venner. Kjempefint.

Men ingenting blir kjempefint. Jeg burde skjønt det, jeg vet at jeg burde skjønt det. Jeg vet at jeg ikke burde dratt til ham. Vi er ikke kjærester lengre. Og når vi nesten går fra hverandre i sømmene av lengsel, spør jeg:

- Hva er det vi gjør?

Rommet er mørkt. Dyna kvelende heit. De velkjente luktene av ham og oss ligger tykke i lufta. Jeg legger meg ved siden av ham i stedet for oppå. Og så snakker vi. Vi snakker om alt som var, og jeg snakker om alt som ikke er. Han snakker om alt som fortsatt er.

Jeg er glad det er mørkt. Jeg er glad fordi tårene begynner å renne som en stri, men lydløs, strøm ned kinnene. Jeg gråter fordi jeg tenker på alt vi har gått gjennom sammen. Alle de fine minnene våre. Fine minner som ingen andre enn bare oss har.

Så kysser jeg ham. Det skulle bare være et enkelt lite kyss. Men det blir aldri slik mellom oss to. Aldri.

I kveld hadde jeg sex med eksen. Og i morrest lurte jeg seriøst på om jeg endelig hadde forelsket meg på nytt.

Faen.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var en vill, vill kveld. Vi danset og skrålte og tok helt av. Helt til vi plutselig danset, og alt ble roligere. På tross av at halvparten av guttene som var der samtidig nådde kveldens høydepunkt med å holde strippeshow for et publikum som var helt i hundre, bak oss.

Og den ene tingen ledet til den andre, og vi til slutt havnet vi hjemme hos deg. Men i mellomtiden havnet vi også ute på en benk. Og jeg satt overskrevs på deg og vi kysset og det var snø og kaldt men herlig, og jeg tenkte at dette var perfekt. Helt til du spurte hvorfor vi satt på en benk, og jeg sa at det er fint å sitte på benker, og du gav meg et halvrart blikk mens du spurte om det ikke var bedre å være inne?

Og det var da jeg skjønte det, at du var ikke Fyren med stor F, men for all del, vi hadde en deilig kveld…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lady of words (http://www.vgb.no/28597/perma/381296) utfordret meg til komme med 7 normale og 7 unormale opplysninger om meg selv. Tar jeg utfordringen?

Ja, man sier jo ikke nei takk til en ja takk!

7 Normale ting om meg selv

- Jeg er livredd edderkopper.

- Jeg er ei jente som ikke sier nei takk til en fest eller to

- Jeg rir.

- Jeg er rastløs til tusen og gleder meg VILLT til tiden kommer når jeg skal ut utforske den store, vide VERDEN.

- Jeg jobber på en kafé som heter Da Vinci, og jeg skjønner ikke et kvepp av det de tyrkiske kokkeguttene snakker om. (Ikke for det, jeg synes det er veldig morsomt å snakke med dem likevel.)

- Jeg er tante til en nydelig liten jente!

- Jeg er skolelei. Og skolelei og skolelei og skolelei.

7 unormale ting om meg selv

- Jeg elsker hester. Nei, jeg er lidenskapelig opphengt i dem. Alt ved dem fascinerer meg og jeg suger til meg alt jeg kan komme over av hestekunnskap. Dette er mitt tredje år hvor jeg får ha hester her på gården, og i løpet av den tiden har jeg hatt 10 hester innom på lengre og kortere besøk.

- Jeg leser Harry Potter hver gang jeg har kjærlighetssorg eller noen reiser ifra meg.

- Jeg har skrevet hele dagbøker på engelsk. Akkurat som med hester er jeg lidenskapelig opphengt i engelsk. Jeg er rar. Men jeg liker det. Jeg liker å bli forvekslet med amerikanere. En anelse ”smug”…

- Hvis jeg faller for en fyr er jeg desperat etter å få rote med ham – slik at forelskelsen kan avta. For det gjør straks etter at jeg har fått gutten – om han så skulle vært Guds gave til kvinnen. Jeg har nemlig ikke lyst på kjæreste eller noe sånt piss.

- Jeg pleier å holde meg så lenge som overhodet mulig før jeg tisser, for å utvide blæra mi. Trenger en bedre festblære, nemlig.

- Jeg pleier å sitte i kjøkkenkroken, lenende mot kjøkkenbenken med ansiktet mot steikeovnen, og snakke med den. Bekjenne og love ting. Mens jeg drikker te med alt for mye sukker i.

- Jeg er et stort, stort fan av Brad Pitt og Johnny Depp, og da særlig magene, kroppene deres. I virkeligheten tiltrekkes jeg av korte, umuskuløse pinglekarer. Av veldig uvisse grunner har det vist seg at det heller ikke skader om tenna ikke er helt på stell.

Nøyaktig så rar er jeg. Nå spørs det bare –

Er Sanne, med bloggen ”tatt av Sanne”,  Mad med bloggen ”Madrugada” og Pynteblomst med bloggen "The angry inch" like rare? Jeg utfordrer dere!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han hadde egentlig ikke noe navn, ikke i mitt hode, i alle fall. Hver gang jeg kom i nærheten av ham hadde jeg lyst til å trekke meg unna i protest. De store armene hans, skuldrene, den vulgære måten han bevegde seg på. Skitten under neglene. Blodflekkene på skjorta. Det brune, halvlange håret som ikke akkurat ble vasket hver morgen. Eller annenhver.

Alt med ham talte meg imot, og øynene var nesten de verste. Han raget så mye høyere enn meg at når han skulle møte blikket mitt, måtte han kikke ned. Isblå. Iskalde. Smale og lynskarpe, og med et ørlite hint av en voldsom fortid, lurende midt i de ravnsvarte pupillene.

Jeg fikk det sjeldent. Men når jeg fikk det, holdt jeg fast. Ikke fordi jeg ville det, men fordi kraften i øynene hans var så intens at jeg ikke greide å trekke meg unna. Ikke før blikket nesten hadde røpt seg, og han lot det gå videre slik at jeg kunne puste fritt, andpusten på en bakke som nesten slo sprekker under vekten av ham.

Jeg snakket aldri mer med ham enn det som var nødvendig. Men følte jeg blikket hans over meg, kunne jeg ikke annet enn å kikke tilbake. Samme gjaldt dersom den store, brente armen hans streifet min lille, kanskje ikke mindre brente, men mye mykere arm. Jeg var nødt til å stryke tilbake.

Han var rett og slett så intens at hver bevegelse han gjorde, trakk rett inn gjennom huden min og gjennomsyret sinnet mitt, et sinn så sårbart og så skjørt at jeg ikke turde være i nærheten av ham for lenge, i frykt for at han skulle etse hele meg bort.

Han var sexy på en skitten, hard, on-the-edge kind of way, han var stor og muskuløs, og fingertuppene hans hadde for lengst mistet alt snev av mykhet, på tross av at et enkelt strøk av dem over ryggraden var lettere enn et ensomt utpust.

Og hva var jeg?

Jeg var desperat etter hvert snev av meg selv jeg kunne skimte langt inne i de svarte pupillene hans, desperat og fanget nøyaktig der hvor jeg skulle være fanget.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det tar lang tid før jeg skjønner det. Mange høster og enda flere vintrer, men bare en sommer og ingen vår. Jeg sitter ute på husken og det er natt og kaldt og himmelen er stjernestrødd. Jeg husker frem og tilbake med lukkede øyne, mens jeg lytter til trafikklydene som trekker gjennom de nakne greinene og trærne som omringer lekeparken. Jeg kjenner lufta under føttene mine. Vinden i håret. Skjørtet som blåser helt opp på lårene. Lukta av frosten som lurer like bak svingen har satt seg fast i nesa, hard og bitterkald.

Livet er en eneste stor illusjon. Virkeligheten er et oppdiktet begrep.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Hva føler du nå?

- Det vet jeg ikke.

Vi blir stille. En trailer ruller brølende forbi på asfaltveien bak oss. Det klynker i bremsene når den runder svingen. Så sukker motoren, og trailerlydene dempes langsomt før de forsvinner i en horisont vi ikke ser der vi sitter. Alt vi ser er havet. Slående, frådende og mørkt rett nedfor bakketoppen vår. Bakkettoppen og rundballene er rimlagte. Oppå dem sitter vi. Og vi er de kanskje mest rimlagte av alt og alle.

- Det lukter salt, sier jeg etter hvert. Og det gjør det. Det lukter salt og frost og silo.

- Er det alt du føler?

- Det vet jeg ikke.

Vi blir stille igjen. Stille, helt tett på en av de ni rundballene. Det er kaldt i lufta, men varmen fra kroppen hans trekker gjennom de tykke jakkene våre og varmer meg på armen og på siden. Det er ganske fint, når jeg tenker meg om. Og så er det litt rart.

Havet slår taktfast mot berget. Det er mørkeblått under den grå himmelen. Lengst ute ser det nesten svart ut, med hvite rifter av frådende bølger over det hele. Lyden av bølgene som treffer steingrunnen kryper inn i meg. Resolutt. Ustoppelig. Igjen og igjen. Og igjen.

- Skal vi gå?

- Nei, sier han overrasket. 

- Du blir aldri borte, du, sier jeg. Inni meg sukker jeg det. Og roper det litt også. Men stemmen er monoton på utsiden. Det er derfor det er så rart at han borer seg vei rett gjennom den og fester blikket rett i roten av redselen min.

- Nei, sier han sakte. – Jeg blir ikke det.

- Blir det aldri slutt da?

- Det vet jeg ikke. Men jeg blir aldri borte.

Den rå skjønnheten i bølgene mot berget. Høye, buldrende masser av mørke. Taktfast og bestemt. Igjen og igjen. Frem og tilbake. Lukta av salt og hav. Tang og fjære. Frost og silo.

Armen hans, varm mot min.

- Neivel da, sier jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tiden tærer på alt det fine. Lager hull i broderiene og slipper iskald vind inn i de små hjerterommene. Lar regnet ruste båndene. Lår årene fortære dem.

Kjærligheten graves langsomt ned. Fine blomster blir til råtne blader. Og man glemmer å tenke på alle de fine minnene. Glemmer følelsen av akkurat de kyssene. Glemmer hvordan fingertuppene føltes ned langs ryggen, over magen, på nesetippen. Glemmer det som en gang var det viktigste i hele verden.

Og da forsvinner det. Og kanskje er det akkurat slik det skal være, men akkurat når man husker hvordan alt var og føltes og kjentes og vet at nå er det helt og holdent og hundre prosent over, akkurat da er det bare så innmari vondt. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tvinger stemmen min til å smile og det første jeg sier er ikke at jeg savner henne. Jeg presser telefonen inntil øret, så hardt at det nesten gjør vondt, men det er godt å høre stemmen hennes igjen. Klumpen lurer i halsen, men jeg prøver så godt jeg kan å presse gladstemmen forbi den, smilesmilesmile ved hvert ord og hver tone. Men til slutt går det ikke lengre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det pøsregner. Det har pøsregnet i flere uker. Men det går bra. Det er ikke så farlig med litt regn. Jeg og Silje trosser uværet og saler hestene. Så legger vi av gårde på en våt og vindfull ferd.

- Åhå, eg e så våt i dåsa! Roper hun plutselig bak meg. Og da må jeg selvsagt le, for mens regnet hagler ned mot oss som iskalde spyd er jeg ganske våt mellom beina selv. Tingen med lårchaps er nemlig den at den dekker lårene – men ikke noe annet enn lårene.

Og så ler vi der vi klaprer av gårde langs asfaltveiene, så vannspruten står rundt hestehovene. Ler og tøyser og tørker snørr og regn. Omsider går asfaltveien over til en mykere sandvei, og da spurter vi av gårde med vinden og regnet i ryggen. Vi reiser oss i stigbøylene og løper så fort at kontroll blir et fremmedord og lyden av hover og vind er det eneste som fyller oss. Og følelsen av fart. Tårer i øynene.

Og slik er høsten nå. Det er ganske fint, egentlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kaldt metall mot tungespissen. Smaken av bitterhet. Og lukta av frost, ufornektelig og hard.

Det er høst.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er fantastisk å være singel når man finner seg en kjekking hver helg og ellers har en beundrer å flørte med.

Når man innser at det begynner å bli litt for mange helger siden forrige kyss, og beundreren har erstattet deg med en annen med samme navn, er det ikke like fantastisk å være singel lengre…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Selvsagt gjør det vondt. Hadde du trodd noe annet?

Jeg glor på henne over kjøkkenbordet. Hun fikler med duken og svarer ikke på mange, mange sekunder.

- Jeg er lei for det, sier hun og kikker fort ut av vinduet. – Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det.

Og da må jeg le.

- Nei, du var jo nødt til å knulle typen min.

- Han er ikke typen din, skyter hun raskt tilbake, og for første gang på lenge møter hun øynene mine. Så rødmer hun. En kvalmende stygg rødfarge.

- Pell deg ut, sier jeg. Hun reiser seg og forsvinner over kjøkkengulvet, ut døren og jeg følger henne med blikket gjennom vinduet,

- Jævla hore.

Jeg blir sittende inne å røyke på kjøkkenet mitt i nesten to timer. Jeg ruller. Røyk etter røyk, mens jeg drikker bittersterk kaffe og lar likegyldig tårene renne som en stille strøm ned kinnene.

Huset og kjøkkenet er gammelt. Jeg elsker det. Elsker de blå veggene og trehylla over vinduet. Elsker de tørkede rosene og hvitløkene som henger ned fra den. Kaktusene og kryddersamlingen oppå. Jeg elsker den hvite døra. Jeg elsker parkettgulvet. Bildene på veggene.

Og ham. Jeg elsker ham.

Til slutt tømmer jeg askebegeret i søpla, og kler på meg kåpa. Snører beina inn i vinterstøvelettene og låser meg ut.

Det er bitende kaldt, men den friske lufta rensker halsen og tørker øynene. Vinteren har ikke riktig kommet enda, men det er frost på bakken og tre hele minusgrader. Høsten spiller på sitt siste vers. 

Jeg går en lang tur. Møter ham selvsagt ikke. Ringer ikke på døren hennes bare for å gi henne en real trøkk, en gang for alle.

Men det er fint å gå. Sola får alle de hundre, rimlagte bladene til å glitre og lukta av frost legger seg betryggende i brystet mitt. Rett ved siden av det såre hjertet.

Jaja, tenker jeg. Hvis han er like snill med henne som han har vært med meg, kommer hun snart til å gråte sammen med meg.

- Jævla mannehore.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er onsdag og verden er en eneste stor frostsky med røde, gule og oransje kanter. Vi går hånd i hånd over en gul åker, og i den andre hånda hans holder han ballongen i et stramt tau. Langt oppe på den blekblå himmelen svever den i lett takt med vinden.

- Det er høst, bemerker han.

- Ja, det er vel det, sier jeg. Det tørre gresset knitrer under skoene våre. I kantene, hvor gresstråene er lengst, gnisser de tørre mot hverandre i vinden. Følelsen av høst, dyp og ekte, ligger tung over formiddagen.

Hånden hans er varm rundt min. Velkjent helt ut til fingertuppene. Jeg trykker den hardt. Så hardt at han kikker på meg i forundring.

- Det er ikke det samme lengre, hvisker jeg. Han stopper og jeg stopper. Vinden rusker utålmodig i ballongen, som rykker frem og tilbake i skarpe nykk, så langt tauet tillater. 

- Hva vil du at jeg skal si?

- Det vet jeg ikke, sier jeg. Vi ser på hverandre med ærlige blikk, og han slipper hånden min.

– Det er kanskje ingenting å si, sier han.

– Nei, jeg tror ikke det er det.

Vi blir stående stille på den gule åkeren lenge. Jeg ser på trærne i skogkanten. Ser de røde bladene som langsomt faller til bakken, og etterlater trærne som nakne skjelett.

Fornemmelsen av frost smyger seg over oss. Vinteren står for tur.

- Er det slutt da?

- Ja, det er vel det, sier jeg og da blir det hull på ballongen.

I ballongen. Ut av ballongen. Blå luft. Tom luft.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Silje bykser av gårde i sine store støvler, mens latteren hennes runger gjennom hele skogen og dopapiret flagrer etter henne i vinden. Helt til hun ser ham, og hyler i forskrekkelse – EN MANN!!!

Det er natt ved elvebredden i skogen. Inngjerdet primitivt ved hjelp av solide trær, isolatorer og strømtråd gresser fire rolige hester, mens vi befinner oss i det store teltet. Der inne ler vi hemningsløst i den lyse sommernatta, som uten vansker holder de gule teltdukene lyse.
- Åh herregud, jeg må tisse! Annonserer Silje lattermildt. Og det er enighet om at det må vi alle, så utstyrt med hver sin lange remse toalettpapir, stikker vi stillongskledde bein nedi støvlene og kravler ut av teltet. Så løper vi forbi hesteinnhegningen og over skogbakken i et forrykende tempo. Ronja forsvinner bak en stein, og jeg og Silje løper videre. Jeg må le når jeg ser henne hoppe over skogstuene foran meg – støvlene store omkring de ullkledde leggene, og dopapiret flagrende i vinden.

- Tenk om noen ser oss nå! Roper hun, og jeg flirer tilbake at da må de tro at vi er rappelgærne begge to!

Så stopper jeg plutselig opp i overraskelse. På berget hvor vi hadde planlagt å søke tilflukt for den påtrengende anledningen, står det nemlig en mann og fisker i fred og fordragelighet. Han gaper mot meg i overraskelse, før blikket hans raskt flyttes over til Silje. Silje som med rungende latter bykser videre i sine store støvler, hopper over en stein med utstrakte armer, før hun omsider ser ham, der han plutselig befinner seg knappe to meter foran henne. Og hun hyler – ”EN MANN!!!!!” – tverrsnurr, og legger på sprang, som om djevelen selv var i hælene på henne. Jeg blir stående på stien og brøle av latter, helt til hun i sin ville flukt braser rett inn i meg, og vi deiser nedi blåbærlynga, gapskrattende som bare ekte tullejenter kan.

- Maria, det er en MANN der!! Roper hun, og jeg svarer at det vet jeg godt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi monterer loddet og henger stativet i en tråd. Kikker forvirret på duppeditten foran oss, og sammenligner den med de andres duppeditter. De andre har ikke montert loddene sine og hengt stativene i tråder. Vi ler og kikker på hverandre gjennom de store hvite vernebrillene vi har på oss. Da må vi le enda litt mer, for det er ingen andre som har på seg store, hvite vernebriller.

Naturfaglæreren kommer bort til oss og spør hva vi gjør.

Du sier alvorlig at vi utforsker systemene. Han ser rart på deg, og ber oss ta av oss de store, hvite vernebrillene. Motvillig må vi løsne på reimen som er spent så fast rundt hodene våre at håret blir elektrisk, og trekke dem av oss. Som små skolebarn må vi gi dem til naturfaglæreren, og så må vi demontere loddet og montere stativet, før vi må henge loddet i en tråd i stativet og skrive tre hypoteser.

Hypotese 1) Vi sklir oss lydløst ned fra stolene og krabber i hurtig tempo over gulvet til døren i den andre enden.

Hypotese 2) Vi flytter laaaangsomt stolene og pulten bakover, helt til vi er helt inntil vinduet og ubemerket kan smyge oss ut av det.

 Hypotese 3) Du reiser deg med en mandig mine, henter tilbake vernebrillene og ber naturfaglæreren akseptere at vi gjør ting på vår egen måte – for hvis ikke går vi hjem.

Som vanlig stemmer ingen av hypotesene mine. Men du har laget din egen hypotese, så i en eneste stor bevegelse hopper du opp, tar stativet med loddet og tråden under armen, røsker meg med deg og stormer over gulvet mot døren. De andre elevene måper i overraskelse mens loddene deres dingler frem og tilbake i trådene, og naturfaglæreren kikker forbauset opp når vi stormer forbi kateteret, og i samme slengen river med oss de store, hvite vernebrillene. Så er vi ute av døren, og den smeller igjen så det ljomer gjennom hele skolen og korridoren er hvit og lang og vi løper helt til vi er ute i den bleke sola og ute på et jorde – hvor vi endelig setter oss ned. Gapskrattende. Med vernebrillene og det monterte loddet med stativet dinglende i en tynn tråd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har skjønt det nå. Amfi ligger midt i byen. Bygningen er delt i tre farger. Gul og grønn og rød. Den har fem etasjer, men bare fire med butikker i. Øverste etasje er loft. Loft med skråtak. Der oppe bor det en mann. En ung mann på tjueto år.

Det er mandag, og Amfi våkner til live. Klokken er åtte og han hører enkle sko som tråkker seg opp trappene, nå og da lyden av heisen og innimellom klikkingen av låser som vris om. En mopp som svisjer over gulvene. Klesstativ som rulles over parketten. Et morgentrøtt hei, et muntert svar. Alt hører han som flygende skygger opp gjennom det tynne taket som utgjør gulvet hans. Han ligger på en feltseng som er trykket helt inntil veggen. Taket skråner så mye at han ikke kan løfte hodet mer enn sju centimeter, så når han skal ut av sengen må han rulle skånsomt ned på gulvet. Det er heldigvis ikke så veldig langt.

Det er bare en hybel i femte etasje på Amfi. Den er liten, men akkurat på midten kan han stå helt oppreist. Der må også kjøleskapet stå, selv om det ser litt dumt ut med et kjøleskap plassert midt i rommet. Men det gjør ikke så mye, for han får aldri besøk uansett. Det er ingen som vet at han bor der. Derfor gjør det heller ingenting at dørklinken er ødelagt og låsen ikke-eksiterende.

Denne mandagsmorgenen er akkurat som alle andre mandagsmorgener. Han ligger på mage i feltsengen og lytter med lukkede øyne. Støveletter som løper opp trappene. Veromoda-damen som roper til Lene-V-damen. Ovner som klappes igjen, før lukten av nybakte boller siger opp gjennom taket og borer seg inn i nesen hans.

Klokken blir ni, og langsomt fylles gatene utenfor. Dørene åpnes og lukkes og Amfi fylles med mennesker. Han hører lydene deres. Stemmene, skoene, hendene som stryker over trappegelenderne, blar i klesstativene, blar i bøkene, åpner knitrende bolleposer og tørker klisset av på buksene sine. Han hører sukkene og stønnene. Han hører latter og hilsener. Menneskene er så intense at nå og da kjenner han sug i magen eller gufs av avsky. 

Flere og flere mennesker strømmer inn, noen med små ærender og andre med store – til og med noen uten ærender. Faktisk er det ganske mange mennesker uten ærender. Overraskende mange. Mennesker som kikker på alle de andre menneskene og som hilser overentusiastiske hvis de ser en kjenning. Ensomme mennesker som henger seg fast i hvert blikk de møter.

Han vet det, selv om han ikke kan se dem. Han kan kjenne lengselen deres som en klo i brystet.

Klokken halv ett er Amfi fylt av ungdommer. De snakker høyere og kroppene deres er i helspenn. De ler og tøyser og flørter. De aner ikke at han er en etasje eller to etasjer eller tre eller fire over dem, og får med seg alt. Tanken får ham til å smile.

Klokken to begynner han som vanlig å få vondt i hodet. Senteret er så fullt at det nesten gjør vondt, så han ruller seg forsiktig ut av sengen og reiser seg så opp. Krokbøyd går han bort til kjøleskapet, hvor han kan rette seg opp og lete frem dagens frokost. Det er et magert utvalg fra et kjøleskap som er nesten like høyt som ham selv. Han spiser kalde knekkebrød med hvitost. Drikker vann, og setter seg i den oransje gamle sofaen sin. Rommet hans er minimalt. Innredet med kjøleskapet, senga, sofaen, en smal kjøkkenbenk og en ovn, er det helt fullt. I tillegg har han en pappeske som sofabord, og den er i ferd med å gi etter under vekten av alle bøkene hans. Bare bøkene under den holder den oppe. På gulvet ligger det strødd klær. Fine klær han har hentet fra søppelkassene på Dress Man og Jack and Jones. Rett utenfor den halvåpne døra befinner trappa seg. Og selvsagt et lite toalett. Uten speil, og med en forhistorisk dusj som bare har brunt vann å by på.

Han lever et primitivt liv, ville nok den som trodde han visste best, si. Selv er han nokså fornøyd med omstendighetene.

Tirsdag og onsdag og torsdag og fredag og lørdag fungerer på samme måte som mandag. Amfi fylles med store mennesker, små mennesker, middels mennesker. Mennesker med høye stemmer og lave stemmer. Mennesker som tråkker hardt ned på stiletthælene, og mennesker som subber i skateskoene sine. Mennesker som banner og mennesker som ber. Sinte mennesker, redde mennesker, glade mennesker, forelskede mennesker, deprimerte mennesker. Travle mennesker og late mennesker. Omsorgsfulle og egoistiske mennesker. Prester og horer. Lærere og elever. Advokater og renholdsarbeidere.

Alle går inn og ut de samme dørene. Møter hastige blikk som glemmes like hurtig. Hviler hendene sine på rulletrappas rekkverk. Kikker på skoene i utstillingsvinduet til DNA. Retter litt på sveisen foran speilet de alle går forbi.

Når de omsider stenger butikkene lørdags ettermiddag, legger han seg ned på sengen og sovner momentant av stillheten som runger gjennom veggene og får gulvet til å vibrere.

Søndags morgen er jeg ute og går i gatene. Det er en grå høstdag, med duskregn i pusten og vått løv under fingerneglene.

Amfi ligger midt i byen. Bygningen er delt i tre farger. Gul og grønn og rød. Den har fem etasjer. Den øverste etasjen er bygd opp som skrå, små tårn, og et av de mange vinduene der oppe står på vid vegg. Og det er da jeg skjønner det. At der oppe bor det en mann som passer på.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er lenge siden jeg har savnet deg. Men i dag gjorde jeg det. Jeg lukket øynene, og et minne dukket fram. Like klart som om det skulle vært på film. Du og jeg, nede i fjæra, sittende på benken. Du på bordplata, jeg på sittebenken mellom beina dine. Det var en sånn skikkelig fin sommerkveld. Blankstille hav og så mye forelskelse at den blå himmelen nesten slo røde sprekker. Jeg husker at vi lo. At jeg lekte med beltet ditt. At livet var ukomplisert og lett og veldig, veldig fint.

Når jeg åpnet øynene igjen var gulvet hardt og benkveggen kald mot ryggen. Kjøleskapet malte om kapp med katten i fanget mitt, og en stille tåre fant veien ned kinnet. Melkesmak i munnen. Kanskje ikke så rart, etter tre store glass. Lørdagskveld, og mot alle odds var jeg alene. Alene og fri til å gjøre hva enn jeg skulle ønske; med andre ord være ute så lenge jeg ville og drikke meg sanseløst full. Men neida. Her satt jeg, på det kalde, harde kjøkkengulvet, med katta i fanget, og savnet deg.

Om du bare visste… 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skoledagen er lang og hvit og litt grå i kantene. Jeg blåser luft i kinnene og kakker pennen mot vinduskarmen. Vinduskarmen er våt, fordi vinduet har stått oppe og ute regner det masse. Veldig masse, faktisk. Så masse at det trommer mot taket, men det er det ikke så mange som legger merke til.

De snakker og snakker og snakker. Om William Hamsun og den pytoniske algoritmen. Jeg skjønner ingenting. Sitter rett opp og ned på den hvite stolen og klapper den høyre stiletthælen ned på flisgulvet, igjen og igjen og igjen. Klikk, klikk, klikk. På stolen min henger den gule regnjakken min. Den er så gul at jeg nesten blir litt stolt, men akkurat nå er den enda våt etter gåturen fra hjemme til hit. Jeg kjenner det våte stoffet klistre seg til genserryggen min. Det trekker gjennom og jeg blir kald på ryggen. Men det er ikke så farlig. Jeg kakker pennen mot vinduskarmen og stirrer tomt frem i klasserommet. Tjue bakhoder og en lærer som snakker og snakker og snakker. Hvite vegger og hvite tak og hvite gulv og hvite tavler og mange gråe kanter. Jeg gjesper. Blunker ti ganger med øyelokkene. Klikker den venstre stiletthælen mot flisgulvet. Blåser luft i kinnene. Reiser meg opp. Kler på meg den gule, våte jakken. Noen hoder snur seg. Læreren slutter å snakke. Jeg glider igjen jakken med en lang, resolutt lyd. Plukker opp den rosa paraplyen min. Rister vannet av på sidemannen.

- Hvor skal du? Spør læreren. Stemmen skjærer gjennom alle selvfølgelighetene, og jeg møter i overraskelse øynene hennes.

– Jeg skal på piknik, sier jeg, og da snur alle hodene seg mot meg, før øynene vandrer videre til vinduet og et par må trekke på smilebåndene.

- Du er ikke morsom, sier læreren strengt. – Sett deg ned.

Jeg rister på hodet. Dette er tross alt videregående, tenker jeg. – Ansvar for egen læring, forklarer jeg lærerens forvirrede ansiktsuttrykk.

- Ja, så gå da, sier hun surt.

– Ja, jeg skal jo det, svarer jeg, og så går jeg. Med den gule jakka og den rosa paraplyen og de svarte stiletthælene. Åpner døra og klapper den igjen. Korridoren er lang og hvit og grå. Men dørene er blå, og siden jeg vet hvilken dør som fører inn til klasserommet hans, åpner jeg den på min vei og stikker bustehodet mitt innfor. Der inne er det tomt. Æsj, tenker jeg. Jeg har ikke så veldig lyst til å dra på alenepiknik, men jeg går likevel. Ute i det enorme regnværet slår jeg opp paraplyen, og da må endelig de grå kantene vike for de rosa.

Jeg klaprer av gårde langs asfaltveien, og støvelettene blir fort veldig våte. Jeg begynner å føle meg litt dum. Jeg tenker at det er unødvendig å bruke regnjakke når man har paraply og at det er idiotisk å bruke støveletter når veiene er klissvåte. Jeg tenker at det er ikke så lenge til halvårstestene og at jeg kommer til å stryke i alt sånn som jeg holder på. Jeg tenker at de rosa kantene er stygge. At det er barnslig å bruke gule regnjakker. At alle synes jeg er barnslig og dum. Når jeg tenker så mange stygge tanker er det ikke så rart at jeg begynner å gråte. Jeg gråter og tenker at det var en idiotisk ide og gå på piknik når det høljregner. Alene. Alenepiknik i uværet. Jeg gråter så mye at den lille sminken jeg så klønete har tatt på meg, begynner å renne ned kinnene. Jeg føler meg som en mislykket emo. Så mislykket at jeg presser paraplyen ned mot hodet mitt. Så langt ned at alt jeg ser er støvelettetuppene og vanndråpene som spruter rundt dem for hvert steg jeg tar.

- Helle?

Jeg stopper momentant. Løfter ikke blikket, rettere sagt paraplyen, en millimeter, men blir stående helt i ro. Venter.

- Hva er det du gjør, Helle?

Jeg lar stemmen løfte de rosa kantene, og møter øyene hans med røde, maskarastripede kinn.

- Jeg skal på piknik, mumler jeg.

- På piknik?

- Ja, jeg tenkte det…

Han smiler og jeg smiler fårete tilbake.

- Hvor hadde du tenkt deg?

- Jeg vet ikke…

Han smiler enda bredere. Smyger seg inn under paraplyen og tar hånden min i sin.

- Du er ganske søt når du gråter, sier han, og da slutter jeg å gråte med en eneste gang.

– Synes du det?

- Ja, jeg synes det, nikker han.

– Vil du være med på piknik? Spør jeg.

- Vi kan ha piknik hjemme hos meg, foreslår han, og så går vi hjem til ham og har piknik i stua, og da er den gule regnjakka og den rosa paraplyen fin igjen, for da er plutselig alt i hele verden veldig, veldig fint…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Er det fint?

- Hvafornoe?

- Å være forelsket, vel…

Katten maler lavt i enden av senga. Den spede, svarte kroppen er betryggende tung og varm over føttene våre, der vi ligger sammen i den smale senga mi. Jeg ser på ham gjennom mørket.

- Jeg vet ikke helt, hvisker han. Halvveis nedi den hvite hodeputa. Blir han blyg?

Vi er så trøtte at det er vanskelig å holde øynene oppe. Så vi lukker dem, og under dyna tvinner vi hendene våre sammen.

Pusten hans varmer meg på nesen. Jeg kryper forsiktig litt nærmere ham, slik at vi ligger nesten helt tett. Det er litt rart. Uvant.

- Hvordan føles det når man blir kysset for første gang av en man er forelsket i?

- Det kiler i kroppen, puster han mot nesen min. – Og så blir man varm i kinnene. Og så er det litt vanskelig, for man konsentrerer seg så hardt om å gjøre alt rett.

Jeg svarer ikke. Blir liggende helt i ro under dynen. Kjenner på varmen fra dyna og vekten av katten over føttene mine. Og hans varme. Kjenner hvordan blodet pulserer i fingrene, som er flettet så godt inn i hans.

- Det må vel være fint? Spør jeg omsider.

- Jaa, det er kanskje det, sier han nølende. – Jeg synes det er fint å ligge her med deg, legger han hviskende til. Ordene treffer meg i kinnene.

- Jeg er glad for at du kom, sier jeg. – Jeg har aldri vært forelsket før.

- Før?

- Ja, før. Tror jeg. Bare at.. Hvordan vet man egentlig at man er forelsket?

- Man bare vet det. Man blir varm inni seg. Og litt smånervøs.

- Du er ingen ekspert på forelskelse.

- Det er jeg vel. Jeg kunne fått det forelsket i meg her og nå, hvisker han ertende.

- Gjør det da, svarer jeg, og så legger jeg meg helt inntil kroppen hans. Kjenner huden hans mot min hud. Så varm og myk. Kjenner pusten hans mot ansiktet mitt. Hånden hans om midjen min.

Vi ligger så tett at det blå taket smiler og katten maler ekstra høyt og dynen blir lyserosa og han sier: – Det er for sent. Du har allerede gjort det for meg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker høsten. Jeg liker gule bukser og svarte støveletter. Jeg liker blad som virvler i vinden. Tørre blad. Høstvind. Og lange gresstrå, gule og knitrende mot hverandre. Jeg liker alêer med store trær på hver side. Liker alle bladene i veikanten, liker at trærne kaster skygger og at sola borer seg små lysveier innimellom.

Og så liker jeg klikkelyden mot asfalten. Klikk-klakk for hvert steg. Jeg liker at håret bølger. At den gule buksa er gul. At verden er min.

Høst.

Dyp og ekte, med vissheten om at frosten lurer like bak svingen, er høsten min, og den er fin.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Do er en sonn flirejente, do!

Hun ser på meg med russisk forundring. Og de andre jentene nikker enige, mens jeg ler og sier neineinei.

- Jo, do ler jo hele tiden!

Og ja, jeg gjør kanskje det?

Ikke vet jeg.

Jeg ler i alle fall tre hele runder rundt gymsalen. Ler to badmintonkamper og ler når jeg går hjem etterpå, med ranselen på ryggen og våte støveletter som klaprer mot asfalten.

Tenker at det er jo litt fint med regn også, og så ler fordi jeg tenker noe så dumt. : )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Natta er svarte paraplylyder og vann som trekker inn i støvelettespissene. Fuktig pust og eimen av hårspray blandet med de våte luktene av gress og asfalt. I veska klinkende flasker. Lyset fra mobilen som ligger hvitt over de bleke fingrene. Hun taster raske meldinger og sender dem uten å lese gjennom.

Lørdagsnatt. Som om man er på kanten av selve livet, klar for alt.

De hadde møttes igjen og alt hadde vært som før. Det hadde regnet og de hadde kysset så hardt at himmelen nesten gikk i knas.

Håret hans hadde ikke vokst. Jakka var fortsatt litt for stram over skuldrene.

- Jeg elsker deg, hadde han hvisket. For hundrede tusende gang. – Jeg elsker deg.

Natta er lunefull. Lurende bak en svart paraply. Hun går med steg som klikker unaturlig høyt mot asfalten. Fuktig pust og eimen av parfyme fra halsgropa.

De møtes og ingenting er som før. – Jeg vil at du skal reise til helvete, sier hun.

Så slår hun sammen paraplyen, og siden det har sluttet å regne, går hun.

Lekkasje i veska.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er sliten. Trøtt. Det regner. Etter mange dager med uhøstlig varm sol. Jeg orker ikke reise på fredag. Drar ut i stede og glemmer for et øyeblikk hvor sliten jeg faktisk er. Drikker ikke, ikke så mye i alle fall, og er hjemme før klokka er to. Så tar jeg bussen morgenen etter, og Ronja møter meg i byen. Det er godt å se henne igjen. Hun er samme gamle fra topp til tå, samme tøtta som lager yoghurtgrøt og makaronigrøt og som bruker hundre år på hver minste lille ting. Vi shopper litt. Jeg kjøper sko som er for små og en tunika som er litt for stor. Så blir vi hentet og kjørt hjem til henne, og så får jeg møte kjæresten hennes. De er ordentlige kjærester. Sånne kosekjærester som bare må holde rundt hverandre og kysse hele tiden. De blir liggende i senga og jeg i stolen. Når jeg ser hånden hennes smyge seg på plass inn under buksekanten hans, plukker jeg frem mobilen og taster fraværende inn tullemeldinger som aldri blir sendt til noen. Jeg spiser potetgull og sitter i stolen og skriver nonsens på mobilen, mens de ligger i senga og koser og koseprater. Tankene vandrer, naturlig nok, til ekskjæresten. Ronja og jeg har heldigvis planlagt å dra ut. Kanskje finner jeg meg en kjekking, om så bare for en natt? Nei, tenker jeg. Neeei. Ikke mer av det der.

Men vi drar ikke på fest. Vi kler på oss og drar til stallen i stede. Stallen er tydeligvis møteplassen for Hammerens ungdomsskoleelever. Jeg føler meg stor og keitete sammen med dem. Skulle inderlig ønske at vi hadde dratt på fest. To kjærestepar og smågutter som tror de er så himla store og tøffe. Jeg kjeder meg. Holder på å fryse puppene av meg. Sender melding til eksen men får ikke noe svar. Får i stede melding fra en kompis. Rettere sagt; en kompis av broren min som er forelsket i meg. Det er koselig. Men meldingene tar jo etter hvert slutt, og når vi omsider går hjem igjen, klarer jeg ikke slutte å kikke på skyggene våre på den mørke asfalten. Ronja og Mats, tett, hånd i hånd. Og jeg på siden. En lang, tynn alenestrek, med støveletter og ørepynt som svinger fra side til side i vinden.

Ensom. Ensom. Ensom.    

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun er ung, usikker, prøvende og atletisk. Jeg tror alt går bra, men så – plutselig – bykser hun frem i ukontrollert galopp. Hovene hennes slår mot jordet med slik styrke at bakken vibrerer, og hun tilbakelegger meter etter meter i halsbrekkende tempo. Jeg kliper meg fast til salen, prøver å sirkle henne inn i kontroll, men hun legger seg hardt mot bittet. Tøylebruket mitt forvirrer henne, og hun braser nesten rett inn i gjerdet, hvor hun tverrsnur i siste øyeblikk – som på en femmøring. De lynkjappe, atletiske bevegelsene kaster meg nesten ut av salen, men jeg kliper meg fast, prøver fortsatt å roe henne – men innser at det er nytteløst. Hun handler på rent instinkt. Hun tenker ikke. Handler bare. Ville, kraftfulle galopptak over en bakke som fortsatt glitrer av morgendugg, skyggelagt av fjellet som ruver bak oss. Vekten min på ryggen hennes skremmer henne, trigger henne til å løpe videre. Fortere. Enda fortere. Flere ganger må hun tverrsnu, og flere ganger kjenner jeg hvordan balansen er i ferd med å svikte meg. Hjertet hamrer i brystet, og jeg streber etter å få kontroll over villhesten under meg, men hver bevegelse jeg gjør jager henne enda mer opp. Hun løper så lenge at jeg tenker at nå må det snart være nok, og langsomt roer hun seg etter hvert ned. Galopptakene blir mykere, en anelse langsommere, og jeg ser mitt snitt til å presse henne inn i en sirkel så liten at hun tvinges ned i det ønskede travet.

- Fliiink jente, roser jeg andpustent, lar henne trave noen steg, før jeg greier å stoppe henne.

Vi blir stående å puste på en bakke som nesten slår sprekker under oss. Hjertene hamrer så hardt at det høres. Kroppen hennes vibrerer av spenning, jeg er mo i knærne.

Langsomt kryper sola høyere på himmelen. Runder til slutt den høyeste fjelltoppen, og treffer kantene på jordet med myk varme. Pusten vår roer seg.

Dagen har akkurat begynt, og mens sola stiger høyere og høyere på den blekblå høsthimmelen, finner livet taktfullt tilbake til sitt rette hakk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sover urolig. Våkner flere ganger, og blir liggende og kikke opp i det hvite taket. Rommet er lyst, de blå gardinene stenger ikke ute mye av sommernatta. Vinduet bakom står åpent, og nattelydene smyger seg rolige inn i rommet.

- Du? Hvisker jeg, og stryker fingeren min ned langs den bare overkroppen hans. Huden er kald, og jeg trekker den varme dyna godt over oss. Helt opp til halsen. Så kryper jeg tett, tett inntil ham og han legger armen sin automatisk rundt meg, selv om han sover.

- Jeg elsker deg, hvisker jeg.

Når vi våkner har det blitt høst. Det er så kaldt at vi må lukke vinduet og varme hverandre lenge under dyna. Han puster i halsgropen min og kiler meg på lårene. Jeg ler og biter ham på kinnet.

- Au! sier han, og jeg kikker på kinnet hans og konstaterer at han har fått røde bitemerker.

- Men det gjør ingenting, sier jeg.

- Det er lett for deg og si.

- Ja, men det gjør ingenting.

- Hvorfor ikke?

Jeg ler og kryper langt ned under dynen og midt i latteren legger jeg inn de små ordene, så lavt mot magen hans at alt han hører er varme hviskelyder mot navlen. Fordi jeg elsker deg.

Siden det er så kaldt i rommet, bestemmer vi oss for ikke å stå opp. Vi sover helt til det blir vinter, og da er det så kaldt og vi like gjerne sover videre til det blir vår. Vi sover så tett at vi formes etter hverandre, og hans varme blir min varme og min pust blir hans pust.  

- Nå må vi stå opp, sier han alvorlig, når våren kommer og småfuglene kvitrer lystig utenifra.

– Hvorfor? Spør jeg, og kjenner usikkerheten feste seg som en kald klo i brystet.

- Fordi vi har ligget her i ni måneder.

- Liker du ikke å ligge her?

- Jo.

- Hvorfor må vi stå opp da?

- Fordi vi har ligget her i ni måneder.

Så vi står opp. Gulvet er kaldt og rart og fremmed mot beina. Klærne er stive. Når han plutselig befinner seg en hel meter unna meg, kjenner jeg hvordan frykten kliper tak i meg, og jeg setter meg resolutt ned på senga igjen.

- Du?

- Jeg?

- Elsker deg.

- Jeg vet det.

Jeg blunker og ser på ham i overraskelse. – Du vet det?

- Ja, sier han, og nå er det han som er overrasket. – Selvsagt vet jeg det.

- Hvordan vet du det?

- Fordi det er sånn som man bare vet.

- Men jeg vet jo ikke at du elsker meg.

Han svarer ikke. Jeg rødmer. Trekker på meg de hvite sokkene som så smått har begynt å bli litt grå. Skyver en brun hårlokk frem fra bak øret, og lar den ligge over ansiktet mitt som et skjermende forheng. Stillheten hans fyller rommet, og et øyeblikk slutter jeg å puste. Paralysert av sannheten som kaster seg over meg. Nådeløst. Ufornektelig. Han elsker meg ikke. Han elsker meg ikke fordi jeg ikke vet at han elsker meg. Fordi han hvisket det ikke i nattetimene og han pustet det ikke mot magen min.

- Annen hver dag og alle dagene i mellom, sier han plutselig.

- Hæ?

- Jeg elsker deg annen hver dag og alle dagene i mellom.

- Det blir jo hver dag.

- Jeg vet det.

Langsomt sprekker ansiktet hans opp i et smil. De fine, markerte trekkene og de mørke øynene. Jeg smiler blygt tilbake og sier at han fortsatt har bitemerker på kinnet.

- Men det gjør jo ikke noe, sier han og jeg kysser dem bort og sier at nei, det gjør ingenting…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du mangler. Hver eneste dag mangler du.

Du mangler så mye at jeg begynner å gråte.

Jeg går til skolen og møter deg ikke der hver dag. Klemmer deg ikke, ler ikke sammen med deg. Legger ikke planer. Møter deg ikke på Svint ca hver ettermiddag. Ruller ikke leende gjennom Nesna på sykkel med deg. Snakker ikke om gutter med deg.

Vi spiser ikke frokostbaguetter med syltetøy på ute i sola, og vi stapper ikke så mye salat som det overhodet er plass til i munnene våre lengre. Ligger ikke gapskrattende på gulvet. Filosoferer ikke over livets mysteriumer, og kommer ikke frem til at det var faen ikke nøye uansett. Drøfter ikke et dilemma, og kommer ikke frem til at vi tar det som det kommer, den tid den sorg etc etc. Ingen tacokvelder. Ingen festnetter hvor vi kommer hjem klokken seks på morgenen og ligger ute på gressplenen før vi går inn og åpner kjekspakker med brødkniv. (Selv om det er en egen, veldig simpel åpnemekanisme på pakkene.) Ler ikke flaue sammen dagen derpå.   

Faen. Jeg savner deg så mye at alt blir dumt. Savner deg så mye at livet mitt går i vranglås og himmelen blir grønn og gresset blir blått.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er sol når det burde regne. Når jeg føler meg nummen av skyld og skam og bitterhet. Når hjertet mitt gråter. Når det gjemmer seg i en stor, svart sekk med SKYLD skrevet over hele seg. Når det krymper seg der inne, krymper seg og lekker store, svarte maskaratårer.

Han er kompisen til broren din, tenker jeg. Tvinger meg til å tenke på at det eneste – det eneste – bror har bedt meg om, er å holde meg unna kompisene hans. Tvinger meg til å tenke på de – de – forrige gangene jeg rotet med ham. På brors skuffelse og sinne. På min svarte samvittighet. Men så dukker det opp et bilde på netthinnen min. Et bilde av inntrengende mørke øyne, og kullsvart hår…

- Det er to uker siden du gjorde det slutt med kjæresten, tenker jeg. Tvinger meg til å tenke på ekskjæresten som fortsatt elsker meg. Som har det så vanskelig nå.

Uka går bort i en blanding av forventning og fornektelse. Og moraltanker. Men så kommer endelig helga. Som lyset i enden av tunnelen, som pusterommet mellom to veldig lange, veldig vanskelige setninger.  

Og når fredagskvelden kommer er jeg i høyspenn. Flaske etter flaske går ned på høykant. Og mørkebrune øyne under kullsvart hår er alt jeg ser. Og myke lepper. I et mørkt rom som snurrer rundt og rundt. I en verden hvor alt er så lett, så lett. Så uendelig ukomplisert. Og så myke lepper. Myke og varme og lidenskapelige -

Plutselig rives han bort fra meg. Bror har tatt tak i ham –

Trappa er rød og veldig, veldig lang. Snurrende lang og kvalmende rød. Så kvalmende at jeg må bøye meg over rekkverket å slippe alt ut –

Spysmak i munnen og uendelige mengder med skyld og skam og anger. Dagen derpå. Bror er rasende. Skuffet. Nesten like skuffet som eksen. Eksen som kom hjem i helga for å se meg. Som drar igjen etter bare noen timer. Såret og vantro.

Spysmak i munnen.

Sol når det burde regne. Flere dager med sol. Kvalmende, uhøstlig varm sol.

Jeg prøver å snakke med bror. Men han ber meg stikke av. Helt til det har gått tre dager, og jeg ikke klarer mer.

- Unnskyld, sier jeg. – Unnskyld, sier jeg og begynner plutselig å gråte. Kalde tårer ned brennende kinn.

- Det sa du forrige gang også, sier han kaldt.

– Jeg er så jævelig, jævelig, jævelig lei meg for det, gråter jeg fortvilt.

– Spar meg for unnskyldningene dine, sier han.

- Hva vil du at jeg skal si da?

- Jeg vil ikke at du skal si en dritt.

- Neivel.

Jeg snur meg og går. Ut av kjøkkenet og opp den tåreslørte trappen. Inn på rommet mitt hvor jeg rolig lukker døren. Kler av meg den tykke genseren. Prøver å beherske pusten. Lar tårene renne som en stri, men lydløs, strøm ned kinnene mine. Jeg skjønner ham. Det er det aller verste. Jeg skjønner ham så utrolig godt.

Tredje gang… Skammen skyller over meg atter en gang. Tredje –

Det banker på døren.

- Du.. vi glemmer det.

Han presser frem et minimalt smil. – Bare ikke ta de andre kompisene mine også.

Ufortjent takknemlighet treffer meg midt i hjertet. Hundre prosent ufortjent, men det er som om en tung bør løftes av skuldrene mine.

- Takk, hvisker jeg. – Takk. Jeg lover at det aldri skal skje igjen.

Jeg ødela vennskapet deres. Rettere sagt; vi ødela vennskapet deres. Men alt blir lettere etter hvert. Hjertet titter frem fra den svarte søppelsekken, og solen er ikke lengre like stygg. Eksen er ikke sint på meg, selv om jeg lovet å ikke rote med noen andre på mange måneder, for å spare følelsene hans. Bror har tilgitt meg. Jeg føler ikke at jeg fortjener kjærligheten deres, men det blir litt bedre når jeg endelig avviser ham. Vi er på fest. Han har drukket, men jeg er edru. Han prøver seg, men jeg sier det er best om vi bare er venner. Det er ikke noe morsomt. Ikke noe i det hele tatt. Og det blir ikke bedre når han etter hvert reiser seg opp og sier:

– Jeg vil at alle skal vite at jeg elsker Maria! Jeg elsker henne.

Men det nytter ikke. Ikke en gang når han legger ut verdens søteste bilde på nettby.

Et bilde av et fat på en plastduk. Et fat med en brødskive på. En brødskive med en pølse på. En pølse med ”MARIA” skrevet på med ketchup…

Det nytter ikke før jeg har sett på bildet en million ganger, og smilt like mye hver gang.

Det nytter ikke før jeg innser at solen faktisk ikke er annet enn NYDELIG. At høsten er perfekt. At søppelsekken om hjertet mitt er borte, og alt som er igjen er en rød, sterk og veldig, veldig hardt-bankende blomst. Og jeg SMILER. SMILER.

For selv om det er umulig, selv om vi aldri skal bli sammen, er det ganske fint å få navnet sitt skrevet med ketchup på en pølse…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi går til senteret, der hvor bare kafeen er åpen, og sitter på benken i inngangshallen mens vi venter på at matbutikken skal åpne. Desperate etter brus og potetgull. Klokken er ti over ni. En lav summelyd. En kvalmende bakrus og dunking i hodet. Og skyld. Store bølger av skyld og skam.

Summer. Japsegutten som jobber i kafeen kommer bort til oss. Spør bekymret om det går bra. Nikker. Tenker at vi like gjerne kunne skrevet ”fyllesyk” med sprittusj i panna. Han går igjen. Kunde. Kommer tilbake etter noen minutter, og inviterer oss inn i kafeen.

- Vi har tv, sier han vennlig. Takknemlige forlater vi den harde benken og setter oss ved et bord i den tomme kafeen. Og ser på Totally Spice uten lyd. Lukker øynene og kjenner at livet snurrer rundt. Regner ut hvor mange timer det er siden vi sluttet å drikke, og lurer på om det er mulig at vi fortsatt er beruset. Etter åtte timer.

Tilbakevendende minner. Spysmak i munnen.

Vi venter i femti minutter på at klokken skal bli ti. Femti lange minutter. Mens noe summer lavt og et par tidlige morgenmanner bestiller kaffe og baguetter. Den snille japsegutten kommer med to iser til oss.

- Vær så god, jeg spanderer, smiler han. Vi blir målløse av takknemlighet. Målløse.

Vi spiser isen mens noe fortsatt summer lavt og Totally Spice slåss lydløst. Så endelig åpner matbutikken. Vi er inne før teppene som beskytter matvarene er tatt av. Holder for nesen når vi går forbi ølavdelingen. Tar to brus og en pakke potetgull hver, betaler og går hjem. Ser Notting Hill mens skyldfølelsen gnager som en sint mus i magen min. Vekker Linn. Som ordrett kan gjenta alle de syke, syke tingene jeg sa til henne da hun kom inn på rommet vårt i natt. Flaut.

Vasker spy av teppet.

Går ut.

Og da kommer tårene. Varme og kalde og vonde og kanskje litt fine, men mest av alt, veldig, veldig såre. Jeg gråter. Gråter fordi jeg er så dum. Gråter fra dypet av all skyldfølelsen. Gråter fordi jeg ødela alt som var i ferd med å bli så mye mer. Såret to av dem som betyr mest for meg. Eksen. Bror. Igjen.

Igjen. Igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De hadde møttes i veikrysset, og allerede da visst at det var over. Som gamle venner hadde de gått langs de våte asfaltveiene, og hendene deres var tvinnet sammen som merkelige potteplanter i unaturlig symbiose. Støvelettene hennes hadde klikket mot veien. Klikk-klakk. Klikk-klakk. De gjorde henne høyere enn ham, og hun kikket ikke på ham der han gikk ved siden av henne. Men hun visste at håret – som han hadde farget mørkt – hadde vokst. Alt for mye, under den idiotiske flosshatten han hadde kjøpt en eller annen gang i løpet av sommeren.
De snakket ikke så mye. Han sa ikke at han hadde savnet henne, og hun sa ikke at det var godt å se ham igjen. De gikk i stillhet mens det lunefulle duskregnet fylte hele kvelden, og støvelettene hennes fortsatt klikket unaturlig høyt.
Så var de inne i entreen hans, og de velkjente luktene fra huset hun hadde besøkt så mange ganger før, slo mot henne. De kledde av seg ytterklærne, og gikk opp trappa. Gjennom gangen i andreetasjen og inn på soverommet hans. Han satte bagen sin ned på gulvet, så seg om med et vagt hint av et smil om leppene, før han la flosshatten sin fra seg og de satte seg ned på senga. Lakenene var tatt av, og den hvite dyna og de hvite putene lå stablet pent sammen i enden av senga.
Hun lurte på om det var nå de skulle snakke. Innrømme for hverandre hva de følte og hva de ikke følte. Men da han bøyde seg mot henne og kysset henne mens han lot hånden  sin gli på plass mellom lårene hennes, visste hun at det ikke var nødvendig. Begge visste hva dette var. Og hva det ikke var.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun puster ujevnt. Ofrer den uåpnede sminkemappa et halvt blikk, men nøyer seg med å tre en hårbørste gjennom håret et par ganger. Det føles godt. Passende med den store guttebuksa og den svarte gamle t-skjorta. Dette er ikke en dag for å se pen ut.

Hjertet hamrer litt raskere. Hun ringer ham to ganger på mobilen, men han svarer ikke.
- Helvettes fitte, mumler hun til telefonsvareren, før hun slenger telefonen fra seg.
Skjønner han ikke at det må skje NÅ? At det er NÅ det gjelder. Ikke senere. Ikke i morgen. Nå.

Så endelig møtes de.
- Det er slutt, sier hun.
Og kvelerslangen smyger seg lydløst ned fra halsen hennes. Etterlater seg kunn et rødt merke – og vissheten om at hun kunne blitt kvalt. Men det gikk bra.
Det er slutt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er høst og bladene er gule og røde og litt oransje. Hver eneste morgen ligger morgentåken vakker og disig over jordene, og derfor finner jeg det intet annet enn naturlig å vekke deg hver morgen for å se på den. Klokken seks. Så da krøller vi oss sammen under dyna og trekker gardinene til sides, slik at kulden gir oss gåsehud der hvor dyna ikke streker til. Du er trøtt og jeg er våken. Kroppen din er varm og døsig og du lukter godt av søvn og natt, så når vi har kikket på morgentåken lenge nok til at du har våknet, sovner jeg tilfreds mot det bare brystet ditt, og ingenting annet enn drømmen om hjertet ditt er viktigere. Vi ligger helt tett i den lille sengen vår. Gjennom vinduet glimter det av frost på bladene, og under tåkedisen spretter det en hare. Men jeg ser ingen av delene. Du lukter trygt og godt. Og så varmt mot den rå kulden fra de hvite vinduskarmene. I drømmen min smyger jeg inn under huden din, og banker på hjertedøren din. Den er rød med en stor rosekrans langs listene. Du åpner opp, og der inne er det lunt og rødt og veldig, veldig varmt.

- Nå må du våkne, hvisker du. Og jeg vet at det er på tide å kle på seg tykke ullsokker og store skjorter og spise frokost og gå på jobb. Og jeg vet at ute er det kaldt og rått og masende og kjedelig.

Så jeg trekker dynen over hodene våre og sier at nå tuller du fælt.

- Det er lørdag i dag… 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

                                                                          LIDENSKAPEN

                                                                        Ta vare på den

                                                                      Før du mister den

                                                   I din leting

                                                             Etter mer

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg gråter når jeg hvisker det. Stille tårer mot det varme brystet hans. Og hjertet mitt dunker raskere, frykten for å stille meg sårbar igjen river i meg. Men jeg sier det likevel. Hvisker det i det dimme lampelyset.

Og ordene forandrer alt. Det er som om jeg omsider greier å legge på plass den siste biten i puslespillet, plutselig kommer den sterke, gamle følelsen vellende over meg. Den trygge, varme elsker-deg-følelsen.

Og så er jeg sårbar. Elskende, men sårbar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Det regner så mye at jeg nesten blir sliten.

Store, våte skrådråper. Skyggedråper som sildrer ned glassrutene og stilledråper som får gresset til å glinse.

Det regner så mye at jeg skyver alle gardinene tett samen, og setter meg under bordet mens jeg venter på at det skal gå over.

Men det går ikke over.

Det regner hver eneste dag.

Store, våte skrådråper.

Fra innsiden og ut, mens jeg sier til meg selv at jeg er lykkelig nå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fordi det er vår, og fordi jeg er ei tullejente og fordi jeg tenker at alt går bra, går det ikke så veldig bra. Vi kysser utenfor dagligvarebutikken, synger sammen for første gang, låser oss inne i en kjeller og smiler til hverandre nesten hele tida. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende