Vi sitter ute på verandaen, sola skinner og ansiktene er fuktige av solkrem, flaska ligger på bordet og glinser svett, det er et lite avbrekk i dagen. Vi prater. Det er godt. Vi er like, mamma og jeg. Vi snakker samme språk.
- Det er som å ha tre bein, sier jeg. – Man må bare kjøpe bukser med tre bein, hva annet skal man gjøre? Kutte beinet av seg?
Mamma nikker og smiler.
Og slik blir det. Uansett hvor veien går, den må være bred nok for en trebeint meg. For meg, ham og kjærligheten.
