Når jeg våkner er jeg redd. Sint og redd. Det er lenge siden sist, og følelsen er ikke lengre en skyldig liten glede. Rastløsheten er ekkel, feil, og det hele er hans feil. Og utenfor står en kontrakt på at vi skal være sammen i tolv måneder til. Kontrakten er 155 cm høy, 500 kg tung og den vrinsker. Iiiha.
Jeg bestemmer meg for å bare være sint. Dusjer i glovarmt vann, barberer leggene kun for min egen del og kler meg i sort fra topp til tå. Lekker sort, vel og merke. Sexy undertøy, høyt skinnskjørt og en stilfull bluse. Jeg skal være hard, men lekker. Når han kommer skal han møte hard, men lekker. Og jeg skal smelle døra igjen i trynet hans.
Hva faen har skjedd? Når gikk jeg over fra å være happy single til å være et år og tre måneder inn i et klissete forhold? Hvor var grensa? Og hvorfor i svarte var det ingen som advarte meg når vi kjørte avgårde og henta den forbaska hesten? Hesten som skal være hans i et år, som skal stå her, på min stall.
Det hele er feil, jeg vet det er feil. Jeg skal være Shazzer-karakteren i Bridget Jones, jeg skal ligge på gulvet, drunk and ranting about how men as insensitive, fuckwitting bastards from Mars. Faen. Hvorfor gjør jeg ikke det?
Neida. Jeg skriver under kontrakter, og durer avsted, stasjonsvogn og bikkje on its way. I mellomtiden beviser han igjen hvor mye smartere jeg er enn ham, og det fører til misforståelser som sårer, irritasjon som gnager og frustrasjon som bare må ut. So here you go.
