Jeg kan ikke helt slutte å lure på om dette er it. Om dette er alt. Jeg kommer alltid tilbake til disse spørsmålene. Det er som om jeg beveger meg i en evig bane, en langsom sirkel som igjen og igjen må forbi og gjennom gamle minner, ta oppgjør med fortiden og granske framtidsutsiktene. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Hvorfor jeg slik. Hvorfor jeg bestandig faller så dypt, hvorfor det bestandig må være alt eller ingenting. Det bare er slik.
Han er god og rolig. I ham har jeg mitt anker. Det høres dumt ut, men det finnes ingen bedre ord for å beskrive hvordan jeg føler det. Han drar meg ned på jorda, men ikke slik at jeg kjeder meg. Ikke så mye, i alle fall. Han lar meg føle meg elsket. Fordi han elsker meg, og jeg elsker ham også. Hvis jeg tenker langt, langt frem, tror jeg at han er den perfekte. Den perfekte å reise med, bo med, få barn med. Og hvorfor er det slik, hvorfor må jeg være slik, tenke slik, alt eller ingenting.
Når han drar, om så bare for et par dager og en natt. Da. Blir jeg rastløs. Alltid når han drar, alltid og uten unntak, som regel blir det uteliv, drammer og dansing. Det var så deilig den første helgekvelden etter at han hadde reist til England, det er så stygt å si det, men gud hvor deilig det var å danse med en gammel flamme. Jeg burde ikke ha gjort det, burde ikke åpnet opp for gamle, tette veier, burde ikke rensket luften, burde ikke latt ham hviske meg i øret, burde ikke beveget meg så tett inntil kroppen hans. For når jeg faller.. så dypt, og nesten dypere. Og jeg tenkte på ham i går, og i dag og i morgen også, helt sikkert. Selv om den han jeg tenker på, egentlig ikke er annet enn et resultat av mine drømmer, og har lite å gjøre med selve ham.
Skal jeg aldri igjen kysse en annen? Aldri igjen føle på spenningen, uroen, uvissheten, den sitrende lengselen etter opplevelser man ikke aner hva vil romme? Når han drar, åpnes det straks for andre muligheter. Det er som om jeg ubevisst slår på den nå litt rustne, men fortsatt ikke helt bortglemte, sosiale antennen min, og da er det et liv utenfor. Uten.
Men er det verdt det. En stygg og ærlig del av meg ønsker at det var det.
At jeg var alene igjen. Når jeg er alene kan jeg skrive. Tenke. Jeg er så mye mer usårbar, og likevel, så vidunderlig sårbar, så utrygg og åpen. Jeg har kun meg selv å svare til, dagene er mine, og selv om jeg ikke bor i verdens navle – og så langt derifra – er det som om dagene har evnen til å blåse seg ut, opp, ta inn så mye mer og føre til så mye annet.
Jeg elsker myter og romantiske ideer, tanker. Men det er sjal som blafrer i vinden, og som egentlig ikke er mer enn vage skygger. Og jeg vet det. Jeg vet det men lukker øynene for minnene om søndags morgen, skitten langs asfaltveien og mer ensom enn noen gang før. Lukker øynene og mytologiserer, romantiserer.
