Han er god og rolig. I ham har jeg mitt anker. Det høres dumt ut, men det finnes ingen bedre ord for å beskrive hvordan jeg føler det. Han drar meg ned på jorda, men ikke slik at jeg kjeder meg. Ikke så mye, i alle fall. Han lar meg føle meg elsket. Fordi han elsker meg, og jeg elsker ham også. Hvis jeg tenker langt, langt frem, tror jeg at han er den perfekte. Den perfekte å reise med, bo med, få barn med. Og hvorfor er det slik, hvorfor må jeg være slik, tenke slik, alt eller ingenting.

Når han drar, om så bare for et par dager og en natt. Da. Blir jeg rastløs. Alltid når han drar, alltid og uten unntak, som regel blir det uteliv, drammer og dansing. Det var så deilig den første helgekvelden etter at han hadde reist til England, det er så stygt å si det, men gud hvor deilig det var å danse med en gammel flamme. Jeg burde ikke ha gjort det, burde ikke åpnet opp for gamle, tette veier, burde ikke rensket luften, burde ikke latt ham hviske meg i øret, burde ikke beveget meg så tett inntil kroppen hans. For når jeg faller.. så dypt, og nesten dypere. Og jeg tenkte på ham i går, og i dag og i morgen også, helt sikkert. Selv om den han jeg tenker på, egentlig ikke er annet enn et resultat av mine drømmer, og har lite å gjøre med selve ham.

Skal jeg aldri igjen kysse en annen? Aldri igjen føle på spenningen, uroen, uvissheten, den sitrende lengselen etter opplevelser man ikke aner hva vil romme? Når han drar, åpnes det straks for andre muligheter. Det er som om jeg ubevisst slår på den nå litt rustne, men fortsatt ikke helt bortglemte, sosiale antennen min, og da er det et liv utenfor. Uten.

Men er det verdt det. En stygg og ærlig del av meg ønsker at det var det.

At jeg var alene igjen. Når jeg er alene kan jeg skrive. Tenke. Jeg er så mye mer usårbar, og likevel, så vidunderlig sårbar, så utrygg og åpen. Jeg har kun meg selv å svare til, dagene er mine, og selv om jeg ikke bor i verdens navle – og så langt derifra – er det som om dagene har evnen til å blåse seg ut, opp, ta inn så mye mer og føre til så mye annet.

Jeg elsker myter og romantiske ideer, tanker. Men det er sjal som blafrer i vinden, og som egentlig ikke er mer enn vage skygger. Og jeg vet det. Jeg vet det men lukker øynene for minnene om søndags morgen, skitten langs asfaltveien og mer ensom enn noen gang før.  Lukker øynene og mytologiserer, romantiserer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg bestemmer meg for å bare være sint. Dusjer i glovarmt vann, barberer leggene kun for min egen del og kler meg i sort fra topp til tå. Lekker sort, vel og merke. Sexy undertøy, høyt skinnskjørt og en stilfull bluse. Jeg skal være hard, men lekker. Når han kommer skal han møte hard, men lekker. Og jeg skal smelle døra igjen i trynet hans.

Hva faen har skjedd? Når gikk jeg over fra å være happy single til å være et år og tre  måneder inn i et klissete forhold? Hvor var grensa? Og hvorfor i svarte var det ingen som advarte meg når vi kjørte avgårde og henta den forbaska hesten? Hesten som skal være hans i et år, som skal stå her, på min stall.

Det hele er feil, jeg vet det er feil. Jeg skal være Shazzer-karakteren i Bridget Jones, jeg skal ligge på gulvet, drunk and ranting about how men as insensitive, fuckwitting bastards from Mars. Faen. Hvorfor gjør jeg ikke det?

Neida. Jeg skriver under kontrakter, og durer avsted, stasjonsvogn og bikkje on its way. I mellomtiden beviser han igjen hvor mye smartere jeg er enn ham, og det fører til misforståelser som sårer, irritasjon som gnager og frustrasjon som bare må ut. So here you go.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi sitter ute på verandaen, sola skinner og ansiktene er fuktige av solkrem, flaska ligger på bordet og glinser svett, det er et lite avbrekk i dagen. Vi prater. Det er godt. Vi er like, mamma og jeg. Vi snakker samme språk.

- Det er som å ha tre bein, sier jeg. – Man må bare kjøpe bukser med tre bein, hva annet skal man gjøre? Kutte beinet av seg?

Mamma nikker og smiler.

Og slik blir det. Uansett hvor veien går, den må være bred nok for en trebeint meg. For meg, ham og kjærligheten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er som å våkne fra en lang og kvalm drøm, og når vekkerklokka ringer og jeg setter beina ned på gulvet, kjenner jeg at jeg er sliten. Sliten, og drømmen var klissete, urealistisk. Nå er den over. Det er noe trist over det, men også noe stygt. En lettelse som ikke er ekte, en åpenbaring av realisme og denne realismen har tatt bolig i meg i løpet av natten.

For et år siden hadde jeg en annen måte å tenke på. Å avhenge av noen var ikke et spørsmål. I dag innser jeg at jeg langsomt har latt meg selv bli avhengig, at jeg stoler for mye. Og når man stoler for mye på noe eller noen, skjærer det seg. Jeg finner det ut igjen, og det er med tunge steg jeg går ut av huset for å ta fatt på dagens første arbeidsoppgaver.

Det er ikke så stort. Det er ikke det største sviket. Men om jeg hadde reist til andre siden av jorda, ville jeg følt at det var mitt ansvar å holde kontakten med kjæresten min. Dette skulle vært en spesiell tid for oss. I morgen har vi vært sammen i et helt år, og det er mye for meg. For ham også, men likevel lar han ikke høre fra seg og alt jeg føler er bølgende tomhet.

Han betyr for mye for meg. Det skal ikke være nødvendig å gråte seg selv i søvn bare fordi kjæresten er utenlands og man må være uten et par uker. Det er ikke naturlig å ikke klare seg alene. De siste nettene har jeg kastet skjortene hans til andre siden av rommet, bitt tennene sammen og tvunget likegyldigheten til å strømme gjennom meg. Hvis han klarer seg så fint uten meg, skal vel jeg også klare meg fint uten ham.

Når jeg våkner denne morgenen kjenner jeg at likegyldigheten er virkelig, og at den har inntruffet, helt på ordentlig. I morgen kommer han hjem. Jeg heiser på skuldrene og føler ingenting. Kun en vag irritasjon over at planene jeg hadde går i vasken. Shampagnen og maten, hva er vitsen? Når jeg tenker meg om er jeg faktisk ikke sikker på om han kommer hjem i morgen. Han sa håpet det, at alle reiserutene klaffet og vi i det minste kunne få kvelden på ettårsdagen vår sammen. Men jeg har ikke hørt mer enn et knyst fra ham, og aner egentlig ikke når og om han kommer i morgen.

Så. Shampagnen får støve på hylla, og kokebøkene får stå i fred.

De første dagene uten ham var grusomme og gode på samme tid. Jeg savnet ham så intenst. Likevel fikk tanken på ham meg til å smile, og jeg kjente det i hver fiber i kroppen, jeg elsker ham og alt vi har er bra.

Dagen før han kommer hjem igjen er alt snudd om. Det er hans feil, og likevel må jeg ta meg på tak.

Jeg vil ikke være denne tomme, litt bitre megga. Jeg vil være romslig, god og forståelsesfull. Tror jeg.

Biter tennene sammen og gjør det som må gjøres.

Tvinger meg til å glede meg til å se ham igjen, til å hente tilbake følelsene jeg selv tvang bort. Det er så typisk. Så jævlig typisk at jeg roter rundt med mitt eget hode og skaper problemer jeg selv må løse.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet at det kommer til å være slik bestandig, når ”vi” trener på treningssenteret. Når jeg må stå over ham når han løfter de aller tyngste vektene, og musklene hans strammer seg, spiller under skjorta. Jeg vet det etterpå også. I den smale senga på pikerommet. Tett, og lukten av ham i nesa er velkjent helt ut i fingertuppene, og jeg kjenner på det rufsete svarte håret og føler smilet hans ned langs kinnet mitt.

- Tenk at jeg skal gifte meg med deg, sier jeg.

Det er helt sant. Helt, helt sant, jeg bare vet det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tenker på natteturene våre den første våren. Til lekeparken utenfor barneskolen, sammen med den nysgjerrige grå katten som pilte gatelangs etter oss hvor enn vi gikk. Jeg tenker på turen i skogen, og det var lys vårnatt over bygda. Bare oss to, ingenting annet, og myke, kjølige kyss.

Tankene glir videre til varm, brun sommer, og vi lå ute i gresset og kjente solen som slikket oss over kroppene. Så malte vi hus. Spiste frokoster på verandaen. Badet og kastet maneter.

Eg tenker på høsten, tykke varme jakker og varm kakao, marshmellows og engangsgrill på låvebrua.

Vinteren med låvedate og lassokasting. Juletrehenting og pepperkakelaging. Og så fikk vi kaninunger. Snøhvite, lodne og med blå øyne og rosa ører.

På valentinsdagen laget jeg rosa muffins fulle av lovehearts og du laget romantisk middag. Så så vi the notebook, og jeg gråt og gråt og gråt, men det var fint likevel. Alt med deg er fint, uansett.

Det er bare en knapp uke siden den lange rideturen utover strandlandet. Den klare, blå himmelen og den glitrende sola, det blanke havet og de snødekte jordene. Så utrolig vakkert, og det var du og jeg som red der.

Jeg lukker øynene og kjenner hånden din rundt min. Når vi går, alltid tett, alltid hånd i hånd, og selv om det er kaldt ute er det varme når vi går slik, sammen. Og etterpå, så delig det er å krype inn under dyna og bare være oss to i hele verden, et internt lite univers som nesten bobler over av kjærlighet og varm glede. Det er sant. Helt sant, og ingenting er mer sant.

Jeg elsker deg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Jeg synes vi er et bra kjærestepar, sier jeg. Han er enig og sier mhm. Trekker meg inntil seg i senga som han har flyttet til stua, og jeg krøller meg inntil ham så tett og så nært og så innviklet som overhodet mulig. På tv-en går Godzilla, og vi lar oss fascinere av de enorme mengdene med fisk og slim.

- I morgen vil jeg ikke sove et minutt lengre enn ni. Jeg nekter å sove lengre, sier jeg bestemt. Han stønner og synes det høres fælt ut, men jeg er urokkelig. – Det er to timer lengre enn jeg sover til vanlig, og jeg sov til klokken elleve i går!!

Så når vi sover, så sover vi, og når jeg våkner klokken ni, nøyaktig, er jeg våken. Lys våken. Så våken at jeg kiler ham og erter ham og hopper i senga og maser om å få se på bjaaaarne-tv!

Han er trøtt og varm, og til slutt bestemmer jeg meg for å lage frokost på senga for å få ham til å våkne. Før jeg hopper ut av senga, slår jeg på tv-en. Franklin kan knyte sin sko, og gange med to.

Vi spiser brødskiver og drikker masse oboy.

I elleve-tolvtida får jeg dradd ham med ut, og ute er det friskt. Mildt, hvitt og blått. Han sparker oss hjem, og vi kler på oss hesteklær og går ut i stallen.

- Visste du at jeg har en lasso? En ekte lasso?

- Har du?? Gud, så tøft!

Så kaster vi lasso i stallgangen. Øver og øver og avslutter med lassokonkurranse, men da får begge prestasjonsangst og klarer ikke å fange pålen vi sikter på.

Etterpå rir vi, og han er kjempeflink. Jeg er kjempestolt. 

Etter ca fjorten timer sammen, kysser vi hadet, og vi har hatt det superbra. Vi har vært barnslige og vi har vært tøffe, vi har hatt det helt herlig. Endelig er alt som det skal være igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det blir for mye å ta stilling til, så jeg blokkerer ute hele klasserommet, mattelæreren og grafene, åpner dataen og googler sko. Manolo Blahnik, Donna Karan, Herve Leger, Versace. Det gjør alt litt bedre. Bildene fyller hodet mitt, de lange, spisse hælene, de glatte, stive stoffene, formene og valørene, lilla, røde, elegante, røffe, brune, lenker og smalt lær, jeg kjenner nesten lukten av skoene, helt nye, ferske, rene. Jeg ser de foran meg, rad på rad på rad, om jeg hadde vært så heldig.

Jeg lurer på hvordan andre kjærestepar har det. I ti måneder har vi vært sammen, og vi har danset på røde roser. Nå kjenner vi hverandre godt. Jeg kjenner i alle fall ham godt.

Jeg lurer på hvor viktig det egentlig er. Samtaler. Vi har samtaler, gode samtaler. Men så gode? De er enkle. Ikke overfladiske, men enkle. Vi har mye moro. Men når vi skal dykke ned i dypet, når det er en konflikt, alvor, når det er meg som må leses og han som må lese, hvor bra er det da?

Som et lynnedslag, en dag bare innser jeg at han har blitt alt for mye. Alt for stort, og alt rundt meg har krympet inn, skrumpet, noe og noen har forsvunnet. Jeg er en del av et par for alle penga, og jeg innser at jeg kanskje har satset for høyt. At jeg har glemt meg selv i prosessene, selv om det har vært gode prosesser, lykkelige prosesser. En dag bare innser jeg at jeg nesten ikke kan huske hvordan det var å være uten ham, tanken på å bli det nå, uten ham, er absurd. Jeg savner ikke rastløsheten, men jeg savner følelsen av at jeg er solo, åpen for alle muligheter og alle sjanser. Det er som om logikken endelig har slått inn, det er ingen andre muligheter uansett, så vær fornøyd, og jeg vet ikke om jeg liker det.

I tillegg bestemmer han seg for å bare være slask, og når juletreet er oppe i februar knuser jeg julestjerna. Jeg kaster skitne pizzajul veggimellom, og det er ingen rene håndduker på badet, selv om jeg har bedt om det, og tampongene mine som han skulle putte i det ledige skapet er borte og det lukter skittent kaninbur i gangen.

Jeg sparker og sparker og til slutt gir jeg opp. Skyver sparken i grøftakanten og setter meg ned. Jeg føler meg tom. Ubeskrivelig tom. Og jeg bare sitter der. Stille, det er mørkt, ingen gatelys og jeg er i utkanten av bygda. En skikkelse kommer til syne, en krokete gammel dame på spark. Hun stopper når hun kommer til meg. Hun snakker til meg. Tårene mine renner av de enkle spørsmålene hennes. Sitter du her. Skal du langt. Du må ikke gi opp. Så ler hun litt, lett. Jeg ler også litt, vått, tungt, nei jeg skal ikke gi opp. Hun godtar det. Sparker videre uten flere ord.

Jeg gir ikke opp, men vi møter veggen igjen. Selv om han har ryddet og jeg vet han prøver å vekke seg selv opp fra drømmeverdenen jeg føler han lever i. Men så. Kjøper han gave til mitt tre år gamle tantebarn, og sender det med moren min når hun reiser til utlandet for å besøke søsteren min og barna. Han kjøper gave, uten å fortelle meg det, uten å inkludere meg, bare fra ham, til mitt tantebarn, når jeg er blakk og ikke kan kjøpe noe som helst til noen av barna.

Jeg blir så sint og så lei meg at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er så mange sider, så mange aspekter han ikke ser. Et enkelt bilde i hans hode: lille tulla har lungebetennelse og han vil gjøre henne glad så han kjøper en pakke.

Forklaringen hans smeller i øret mitt. Lungebetennelse. Jeg visste det ikke. Jeg visste ikke det. Moren min fortalte ham det. Hun fortalte ham det, og jeg visste det ikke. Han visste det. 

Jeg må forklare. Nesten alt, men ikke helt, jeg forventer at hans evne til refleksjon vil fylle inn the blanks. Men den gjør ikke det. Evnen. Den er ikke der. Igjen og igjen, den er ikke der og jeg må mate ham med teskje og bare konsentrere tankene rundt vissheten om at han – på alle andre måter – likevel er den beste gutten en jente kunne fått.

Av og til skulle jeg ønske min evne til refleksjon ikke var så høy, den heller. Og av og til lurer jeg på, hvor godt kjenner han meg egentlig, og hvor viktig er samtalene?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

November

Av og til blir jeg så forelsket i deg at det nesten gjør vondt og jeg blir redd. Fordi det strammer seg alt for mye i magen og jeg tenker at ansiktet mitt ser rart ut, så jeg rødmer og føler meg dum, etter åtte måneder, som bare er fire måneder unna et helt år sammen. Og av og til tenker jeg at jeg vil aldri, aldri, aldri være uten deg, noe som er ironisk. Ironisk fordi jeg ikke ville ha deg til og begynne med, og når det ble oss likevel, tenkte jeg at om jeg klarte å holde det gående til over sommeren, ja da.. da kunne vel ingen forlange mer. Og jeg tenkte at jeg skulle reise så fort anledningen bød seg, alene og ut i den store, vide verden, og alle mulighetene skulle være åpne, og der jeg fant min ekte kjærlighet, der skulle jeg (omsiiider) slå meg ned.

Og så fant jeg deg.

Eller du fant meg.

Uansett, av og til tenker jeg at jeg vil være sammen med deg for evig og alltid og enda litt lengre, for du er det beste som noensinne har hendt meg. Jeg kan ikke en gang si at jeg er mer glad i hesten lengre. Og det er tross alt en veldig vakker og god hest.

Jeg har forandret meg.

Eller du har forandret meg.

Venninne mine husker meg som en kynisk flørt, et prakteksemplar på singellivet tatt ut til det fulle, og med et glimrende kaldt syn på det motsatte kjønn. Maneater.

Nå skjønner de ingenting og vi holder hender og susser når vi sykler og griller marshmallows på engangsgrill og maler sko og spiller Uno.

Jeg vil reise så fort anledningen byr seg. Reise med vinden og være fri, men likefullt leve et liv som hardtarbeidende. En stund her og en stund der. Reise mellom skjebner og mennesker og arbeidsplasser, hester og kulturer.

Men jeg vil at du skal være med. Eller vente på meg. Og etterpå vil jeg at vi skal reise England og Irland opp og ned, på kryss og tvers, på leting etter den perfekte cottagen. Den perfekte cottagen med den perfekte lille stallen, og hagen og stakittgjerdene, og naturen, og der det er hestemiljø og fotballag. Og du kan jobbe på skolen og jeg kan skrive bøker, og vi kan få to barn. Emily og Daniel. Det blir fint.

Av og til blir jeg så forelsket i deg at jeg nesten blir redd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå må du skrive, tenker jeg strengt til meg selv. Nå. Nå må du. Skrive.

Rastløsheten har blitt en vane sammen med ordene. Jeg innser ikke at det er selve rastløsheten som er trangen til å sette på tevannet og gå på do i samme slengen, før jeg er halvveis over gulvet og må bestemme meg for en av delene. Jeg må ikke tisse. Det avslører rastløshetens forkledning. Men jeg setter på tevannet. Så setter jeg meg ned igjen, mens tekokeren hyler fra hjørnet av kjøkkenet. Den absorberer rommet. Jeg lar den absorbere meg også. Det er en lettelse i det. I måten den suger til seg alle møblene og alle de andre lydene, de skarpe tastaturklikkene og vinduslyset, og alt jeg hører er hylingen og vannet som bobler på innsiden. Lenge. Jeg er nødt til å få meg en ny tekoker. Jeg vet det. Eller vannkoker kanskje. 

- En gang har jeg lyst til å flytte til Venezia. Bo i en slitt loftsleilighet og ta båten til butikken. Jobbe på en café. Bare lese norske bøker og skrive masse. Skrive hele tiden, på en gammel skrivemaskin.

Jeg håper J viser seg og være en fjott.

Mamma og pappa ler høy, pappas latter en buldrende forbausing og mammas latter overgitt. – Med slike tanker er det jo nødt til å skjære seg! Kan han ikke være med?

Kan han det da?

Jeg skrev mye mer før. Jeg vet ikke hvorfor. Det er vanskeligere nå. Å plukke delene fra hverandre og skru de inn i en dypere mening, eller kanskje det har blitt vanskeligere å finne de dypere meningene som tidligere var så åpenlyse. I hverdagstingene. I hverdagslivet. Vi har det fint, likevel. I hverdagslivet og med hverdagstingene. Det som er synd er at ordet ”fint” ser ut til å være tilstrekkelig for hjernen min. Har utviklingen stoppet? Er jeg dum?

Jeg spiller ikke dataspill. Jeg har hørt at de gjør at hjernen overproduserer dopamin, som igjen gjør at utviklingen av hjernen stopper opp noen steder. Hva har jeg gjort for å overprodusere dopamin, og bli lettere tilbakestående i min fremste hjernehalvdel?

Men vi har det fint. Vi ligger tett på sofaen fordi han kommer utenfra, og ute er det ti kalde blå. Han har trenet og han er stiv og støl, og derfor er det ingenting bedre enn å bare ligge tett, i ro, lett puskende på hverandre. Jeg kjenner etter om jeg kjenner ømhet for ham. Jeg tror det. Gjør det sirkelen komplett? Kjærlighetssirkelen, den dype, den som rommer ordet elsker? Å være forelsket, å føle begjær, å føle ømhet for den andre? Jeg tror jeg har det. Alle tre deler og hele pakka.

- Det er som om vi er en egen privatklubb. Alle vet at vi har klubb, men ingen vet hva vi gjør. De vet at vi gjør vanlige kjæresteting, som å ha sex og se på film, men det er alt de vet.

- Da vet de egentlig ingenting.

- Mhm. De vet ikke at vi laget sofa på kjøkkengulvet og så på Gilmore Girls hele natta, eller at vi laget spagetti med parmasansaus, eller at vi laget snøhule og drakk kakao i den. De vet ikke at du har blitt hestegal og de vet ikke at vi skal reise til Irland og bo på en madrass på gulvet. De vet ingenting.

Og jeg innser at jeg vet ikke så mye, jeg heller. Kjærlighet gjør blind, sies det. Det er utrolig upraktisk.

Jeg skriver ikke så mye lengre. Det er vanskeligere. Men jeg har lyst. Jeg har lyst til å reise til Venzia, bo i en slitt loftsleilighet og ta båten til butikken. Jobbe på en kafé. Bare lese norske bøker og skrive. Skrive hele tiden, på en gammel skrivemaskin.

Så hører jeg det høylytte klikket som varsler om at tevannet er klart til bruk, og jeg trekker teen med en skje honning i. Ringer og bestiller kraftfor til unghesten, søker opp nummeret til en mulig arbeidsgiver og tenker ikke så veldig mye mer over saker og ting.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende