Bamsen sitter musestille i sprinkelsenga på barnerommet. Den lille jenta sover dypt under dyna. De lyse hårstråene kleber seg til det svette ansiktet hennes og de nattkjolekledde armene ligger mykt over dyna. Smokken har falt ut, men hun sover likevel. Bamsen sitter musestille og passer på. Han kan ikke sove i natt, for i natt må han passe på den lille jenta.
En smal strime av sommernatt sklir inn mellom gardinene. Rommet er badet i blågrått nattlys, og et par lekne fugler kvitrer utenfor. Bamsen kikker ut gjennom sprinklene på senga. Lekene til den lille jenta ligger strødd over hele gulvet. Barbiedukker, barbiehester og legoklosser, fargestifter, tusjer og krøllete ark.
Hun er ikke så flink til å tegne, de fleste ettåringer er ikke det. Men hun prøver, og små kruseduller bare hun vet hva forestiller, dekker ark på ark.
En plutselig lyd vekker bamsens oppmerksomhet. Den lille jenta hører ikke noe, hun puster dypt og rolig inn og ut i barnerommet.
Det er døren som stille glir igjen i entreen. Ingen andre har hørt den stille lyden, alle sover dypt i sommernatten. Inntullet i myke drømmer, sover hele huset seg gjennom det blågrå lyset som dekker den nye. Inntrengeren. Bamsen kikker på jenta si. Hun sover så søtt, øynene klistret igjen og munnen lukket. En skygge glir over ansiktet hennes, en skygge hun ikke vet om.
Men bamsen ser, bamsen passer på.
Inntrengeren er en dame. Hun legger hendene sine over sprinkelsenga, og titter ned på jenta. Hun ser ikke på bamsen, hun synes ikke bamsen er så viktig. Men bamsen ser på henne, han ser på henne med et intenst blikk som ønsker henne langt vekk. Men hun går ikke sin vei, hun bøyer seg ned, og strekker hånden sin mot jenta.
Postluka i døra hadde sklidd igjen, og det hadde klinget i jernet. Lyden gav gjenklang gjennom hele trappeoppgangen, men postdamen hørte posten som falt ned på gulvet på den andre siden av døren likevel.
- Pott! Ropte en liten jentestemme, og usikre bein stabbet seg over gulvet. Snart skled hun ned på bakken, og postdamen hørte henne rasle i avisene. – Pappa! Pott! Ropte hun.
Postdamen lente seg inntil veggen. Trappeoppgangen var brun. Brune trappetrinn, brune vegger og brune dører. Brunt, støvete lys falt inn gjennom vinduene. Millioner av små støvkorn danset i den tørre lufta, som stjerner på en brun nattehimmel midt i sommerdagen.
Tunge skritt hørtes fra leiligheten. – Post, Lilly, sa pappaen mildt. – Det heter post. Han hadde blitt stående i entreen helt til jenta hadde tuslet inn på rommet sitt. Postdamen hørte ham lene seg inntil døren. Hun lente seg hardt inntil veggen og håpet at han ikke visste at hun var der.
- Gå, hvisket han gjennom nøkkelhullet. – Gå nå.
Damen bøyer seg ned og stryker jenta over kinnet. Jenta vrir litt på hodet, og sukker dypt. Bamsen trekker pusten og håper at hun ikke våkner. Hun gjør ikke det, pusten hennes går fortsatt like rolig.
Damen har tårer i øynene. Det blågrå lyset reflektes i ståldråpene hennes. Bamsen synes ikke synd i henne. Det er hennes egen feil at det ble som det ble.
Han sitter musestille oppå dyna, og passer på jenta. Han skal ikke la noe skje med henne, han skal sørge for at damen snart går. Men nå bøyer damen seg helt ned, og plukker ham opp. Han hyler i musestille protest, han slår rundt seg med urørlige armer. Men damen hører ikke, hun ser ikke, føler ikke. Hun smiler til ham, og bruker labben hans til å tørke vekk tårene sine. Akkurat som den lille jenta pleier å gjøre.
Han vil ikke at damen skal tørke øynene sine med labben hans. Han vil ikke passe på tårene hennes.
Damen hadde løpt opp de brune trappetrinnene med hjertet i halsen og tårer i øynene. Postveska dasket mot hoften hennes, og skoene gav gjenklang i hele trappeoppgangen.
Hun stanset ikke før hun var helt øverst i bygningen. Det var ingen som bodde i leilighetene her opp, bare en fortlatt katt som kom og gikk som den ville. Den var der oppe nå, hadde krøllet seg sammen i hjørnet, og nå slikket den den tjukke, oransje pelsen sin. Postdamen kikket ut gjennom det lukkede vinduet her oppe. Det var grimet av støv og eldgammel skitt, og noen hadde gitt det en lang ripe nedover midten.
Sola var sterk ute, gressplenen og gata utenfor så nesten ut som et gammelt fotografi med dårlig bildekvalitet. Fargene var bleke gjennom vinduet, og den støvete veien så askegrå ut. Damen lot hjerterytmen og pusten roe seg, lot tårene stanse og beinene hvile før hun langsomt gikk ned igjen. Hun leverte posten, og listet seg forsiktig forbi leiligheten til den lille jenta og pappaen.
Hun småløp ned de siste trappene, og skjøv opp den brune døra som førte henne ut. Sola blendet henne, og den friske luften kjentes behagelig etter den innestengte lufta inne i trappeoppgangen. Hun satte seg inn i postbilen, og vred nøkkelen om i tenningen.
Damen setter bamsen tilbake i sprinkelsenga. Ikke så støtt som pappaen hadde gjort flere timer tidligere, så han faller mot sprinklene med beina på skrått opp i været. Han sukker, og kaster et raskt blikk på jenta si.
- Pass på henne for meg, hvisker mammaen mykt. Han rister umerkelig på hodet. Ikke for deg, sier han stille.
Mammaen går. Stille ut i entreen, døren glir uhørbart igjen etter henne, og hun lister seg ned trappene og ut gjennom den brune døren.
Hun vrir nøkkelen om i den røde postbilen. Så kjører hun sakte gjennom det gamle fotografiet, og lover for seg selv at dette var siste gang.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
